Arbeidslinja

Jeg har tenkt til å snakke litt om arbeid.

Det er jo det viktigste av alt.

Arbeid.

Det er ikke tilfeldig at vi kaller oss arbeiderbevegelse.

Vi er arbeidere.

Vi arbeider.

Det er dette som kjennetegner oss som samfunnsklasse.

Vi lener oss ikke på nedarvet kapital, eller på verdien av andres arbeid.

Vi skaper verdier for oss sjøl og samfunnet, gjennom vårt eget arbeid.

Vi arbeider.

Og vi som parti og som bevegelse, vår jobb er å ivareta interessene til de som arbeider. Til arbeidsfolk.

Derfor, dere, så blir det veldig fremmed for meg å være skeptisk til begrepet «Arbeidslinja».

For meg handler Arbeidslinja om det kravet LO har stilt i hele vår historie:

 

Det er Arbeidslinja for meg og for LO.

Og den skal vi ikke gi slipp på.

 

Denne retten – retten til arbeid – er nedfelt i Grunnlovens § 110.

Og selv om det ikke er en individuell rett vi kan slå i bordet med, så sier Grunnloven at myndighetene har plikt til å legge til rette for arbeid til alle.

Fordi arbeid er grunnlaget for å bestemme over sin egen hverdag.

Og fordi arbeidet gir oss selvrespekt og meningsfulle liv.

Så sier paragraf 110 i Grunnloven også noe annet.

Nemlig at den som ikke kan forsørge seg selv, 
 har rett til stønad fra det offentlige.

I et TV-intervju for seksti år siden viste Einar Gerhardsen til økningen i trygdeutbetalinger i Norge, i løpet av hans tid som statsminister. 
 Fra 140 millioner før krigen – til 2,8 milliarder i 1962.

«Dette er også uttrykk for en seier for fellesskapstanken og tanken om solidaritet mellom samfunnsgrupper og landsdeler,» sa Gerhardsen.

Nå tror jeg ikke Gerhardsen hadde som ambisjon å få flest mulig på trygd.

Tvert imot.

Han kjente, like godt som noen, verdien av arbeid. 

Men det å sikre inntekten til de som ikke kan jobbe.

Samtidig som man sikrer retten til arbeid for de som kan.

Det var samfunnsoppdraget som ligger i paragraf 110.

 

Dere – 

Med jevne mellomrom kommer høyresida på banen, og 
 sier at Arbeidslinja må bety at «det skal lønne seg å jobbe».

Og det er jo ikke vi uenig i.

Det skal lønne seg å jobbe.

 

Men høyresida bruker arbeidslinja til å angripe velferdsstaten, 
 i stedet for å gjøre noe med de stadig lavere lønningene i bunn. 

Men vi avslører den strategien.

For det er jo vi som vil at det skal lønne seg å jobbe!

 

Det er derfor vi prioriterer lavlønnstillegg i alle lønnsoppgjørene.

Slik vi gjorde i årets tariffoppgjør – da tusenvis av LO-medlemmer streiket for å løfte de lave lønningene innen renhold og næringsmiddelindustri, hotell og restaurant, varehandel og andre serviceyrker.

Men også for å løfte de laveste lønningene i offentlig sektor.

Barnehageassistenter. Pleieassistenter. SFO-ansatte. 

Vi streiket for å løfte de laveste lønningene.

Fordi alle skal ha skikkelig betalt når de arbeider.

Det skal lønne seg å jobbe.

 

Vi bekjemper sosial dumping i byggebransjen, på verftene 
 og i andre sektorer som utsettes for lavlønnskonkurranse.

 

Vi jobber intenst med å organisere arbeidstakere i bransjer 
 med lav lønn og lav organisasjonsgrad.

Se bare på de streikende på Olivia i Hegdehaugsveien, som streiket 
 i ukevis – og som vant! – som vant retten til en tariffavtale!

 

Fordi alle som arbeider skal ha en lønn som står 
 i forhold til verdien av det arbeidet de nedlegger.

Verdiene som skapes.

 

For høyresida handler dette bare om at alle trygder, alle offentlige ytelser, skal være lavere enn de aller laveste lønningene. 

At det skal være så kummerlig å være trygda, at du tar til takke med luselønn i en usikker stilling som ringevakt eller oppdragstaker uten rettigheter. 

Så kan vi få et «race to the bottom» der ikke bare arbeidstakere fra hele Europa skal konkurrere om å dumpe hverandres lønninger.

Men der også trygdene – de som skal sikre oss hvis vi blir sjuke eller uføre – skal utsettes for sosial dumping.

Inntil det ikke er noe sikkerhetsnett igjen å snakke om.

Det er høyresidas arbeidslinje.

Men det er ikke vår arbeidslinje.

 

I løpet av det tiåret vi har bak oss, har de gjennomsnittlige 
 lønningene i privat sektor i Norge steget med tre prosent årlig. 

Det ga en grei reallønnsvekst i en tid da prisene steg lite.

Men for de ti prosent lavest lønte, har lønningene bare økt 
 med 1,9 prosent årlig.

Det er en uholdbar situasjon.

Og det er en utvikling som gjør det mindre lønnsomt å jobbe.

Derfor må arbeidslinja handle om hvordan vi skal klare
 å heve de laveste lønningene.

Ikke om hvordan vi svekker velferdsstaten.

Eller trygdesystemet.

Og så handler det altså om å få folk i jobb.

Ikke minst de yngste.

 

Så, dere – Tonje Brenna, vår drivende dyktige kunnskapsminister, og veldig snart nestleder i partiet vårt – hun sa til Dagsavisen på onsdag 
 at hun er på «Team Arbeidslinja».

 

 

Arbeidslinja er at alle har rett til en trygg jobb som gir stor nok inntekt til å brødfø seg selv og familien. Som gjør at de får sin andel av verdiskapinga.

Arbeidslinja er at samfunnet ikke sløser bort den viktigste ressursen vi har – arbeidskraften – men setter den i arbeid for å nå felles mål.

Arbeidslinja er alle de små og store tiltakene vi setter inn for å gjøre dette mulig: 

Og dere – ett av de viktigste grepene vi har tatt – det er å koble trygdeordningene til arbeidsdeltakelse!

Trygd, pensjoner, arbeidsavklaringspenger og dagpenger, fødselspermisjoner og de fleste andre ordninger er knyttet til arbeid!

Det betyr, dere, at trygdesystemet gjør det mer lønnsomt å arbeide!

Forutsatt at du har helse til det.

Og har du ikke det, da skal du ikke straffes økonomisk.

Derfor er ikke vår løsning å drive sosial dumping av trygdeytelsene.

Men å styrke Arbeidslinja gjennom å sikre høy sysselsetting.

Gjennom å inkludere og kvalifisere flere.

Gjennom å heve lønningene.

Gjennom trygge jobber.

Bekjempe løsarbeid.

Og sosial dumping.

Og det er det teamet jeg håper hele 
 Arbeiderpartiets landsmøte vil slutte seg til!

Takk for meg!