Mikrofon
For offentlige talere var det, før mikrofonens tid, viktigere enn noe annet å ha et mektig og klangfullt "organ". Skulle ordene bære ut over en stor forsamling, måtte de nærmest ropes frem. Uten en kraftig og slitesterk stemme, og uten en viss lungekapasitet, var man ubrukelig som taler, uansett hva man ellers hadde å fare med.
Det var ikke alltid om å gjøre å tordne, gode talere har alltid lagt vekt på en viss variasjon. Men uansett hvilket følelsesuttrykk de la i ordene sine, måtte de sørge for å uttale dem særdeles tydelig, i forsterket og liksom forstørret versjon. Konsonantene måtte være skarpere enn ellers, vokalene måtte nærmest synges ut. For å overvinne avstanden til publikum måtte talerne helst også fremheve ordene med markerte variasjoner i rytme, ettertrykk og setningsmelodi. Å gjøre seg forstått uten å skrike var en krevende og høyt verdsatt kunst.
Enten man talte til hundre mennesker eller tusener, var det klart at stemmen måtte brukes på en måte som utelukket enhver naturlighet, og enhver fornemmelse av intimitet. den offentlige stemmen lød ganske annerledes enn den private. Muntlig kommunikasjon i offentlig sammenheng var et spørsmål om kraft og teknikk: Stemmen var et instrument, munnen en ropert.
Det var dette som ble så grundig forandret med den elektriske mikrofonen: Lyden ble ikke lenger oppfanget direkte av tilhørernes ører, på ti eller femti meters avstand, men av apparatet, tett ved den talendes munn. Å snakke til mange var fra nå av ikke det samme som som å snakke høyt. Det gav ikke lenger samme mening å rope. Om de gamle normer for intonasjon og artikulasjon ennå holdt seg en stund, hadde de mistet sin praktiske begrunnelse.
Etter hvert som mikrofon og høyttaleranlegg kom i alminnelig bruk ut gjennom 1930- og 40-årene, lå alt til rette for endringer i stil og tone. Selv overfor store forsamlinger kunne talerne opptre med dempet stemme og naturlig avslappet uttale, nesten som blant familie og venner. Det var noe i retning av privatmenneskets stemme som nå begynte å gjøre seg gjeldende i full offentlighet. Mede den fulgte et helt register av følelser som tidligere hadde vært reservert for den nære krets. Før hadde talerne måttet dramatisere følelsene for å nå ut med dem; nå kunne de nøye seg med å la dem skinne igjennom. Med radiotalen som veiviser lærte de seg litt etter litt til å avstå fra den tradisjonelle fremføringsstilens uthevede og forstørrede egentlig upersonlige uttrykk. For tilhørerne var det blitt mulig å merke de fine, små nyansene som kjennetegner den intime følelseskommunikasjon - den rolige stemmen som av og til dirrer under et indre trykk, utbruddet som holdes tilbake - og tilkjenne dem betydning og la seg bevege av dem.
Mikrofonen har virket til å avtreatralisere stemmebruken. Som et av de første ledd i en serie tekniske nydannelser som befordrer nærvær-på-avstand, peker den frem mot vår tids flate og hverdagsliggjorte, privatiserende talestil. Det brennende spørsmål som opptar oss nå - om taleren er "seg selv", naturlig og ekte - ga overhode ikke mening så lenge han var avskåret fra å gjøre seg gjeldende med sin egen private stemme.
Det var ikke alltid om å gjøre å tordne, gode talere har alltid lagt vekt på en viss variasjon. Men uansett hvilket følelsesuttrykk de la i ordene sine, måtte de sørge for å uttale dem særdeles tydelig, i forsterket og liksom forstørret versjon. Konsonantene måtte være skarpere enn ellers, vokalene måtte nærmest synges ut. For å overvinne avstanden til publikum måtte talerne helst også fremheve ordene med markerte variasjoner i rytme, ettertrykk og setningsmelodi. Å gjøre seg forstått uten å skrike var en krevende og høyt verdsatt kunst.
Enten man talte til hundre mennesker eller tusener, var det klart at stemmen måtte brukes på en måte som utelukket enhver naturlighet, og enhver fornemmelse av intimitet. den offentlige stemmen lød ganske annerledes enn den private. Muntlig kommunikasjon i offentlig sammenheng var et spørsmål om kraft og teknikk: Stemmen var et instrument, munnen en ropert.
Det var dette som ble så grundig forandret med den elektriske mikrofonen: Lyden ble ikke lenger oppfanget direkte av tilhørernes ører, på ti eller femti meters avstand, men av apparatet, tett ved den talendes munn. Å snakke til mange var fra nå av ikke det samme som som å snakke høyt. Det gav ikke lenger samme mening å rope. Om de gamle normer for intonasjon og artikulasjon ennå holdt seg en stund, hadde de mistet sin praktiske begrunnelse.
Etter hvert som mikrofon og høyttaleranlegg kom i alminnelig bruk ut gjennom 1930- og 40-årene, lå alt til rette for endringer i stil og tone. Selv overfor store forsamlinger kunne talerne opptre med dempet stemme og naturlig avslappet uttale, nesten som blant familie og venner. Det var noe i retning av privatmenneskets stemme som nå begynte å gjøre seg gjeldende i full offentlighet. Mede den fulgte et helt register av følelser som tidligere hadde vært reservert for den nære krets. Før hadde talerne måttet dramatisere følelsene for å nå ut med dem; nå kunne de nøye seg med å la dem skinne igjennom. Med radiotalen som veiviser lærte de seg litt etter litt til å avstå fra den tradisjonelle fremføringsstilens uthevede og forstørrede egentlig upersonlige uttrykk. For tilhørerne var det blitt mulig å merke de fine, små nyansene som kjennetegner den intime følelseskommunikasjon - den rolige stemmen som av og til dirrer under et indre trykk, utbruddet som holdes tilbake - og tilkjenne dem betydning og la seg bevege av dem.
Mikrofonen har virket til å avtreatralisere stemmebruken. Som et av de første ledd i en serie tekniske nydannelser som befordrer nærvær-på-avstand, peker den frem mot vår tids flate og hverdagsliggjorte, privatiserende talestil. Det brennende spørsmål som opptar oss nå - om taleren er "seg selv", naturlig og ekte - ga overhode ikke mening så lenge han var avskåret fra å gjøre seg gjeldende med sin egen private stemme.