Telegrafi og nasjon
«Deres Tab bliver følt over hele Norges Land», skrev Aftenposten, om ofrene for storstormen høsten 1899 – fullt klar over at dette var nytt. Langs kysten, og særlig ved Titran og Røvær, var mange menneskeliv gått tapt. Lignende ulykker hadde inntruffet før, men de hadde ikke kunnet «tiltrække sig den øieblikkelige og almene Opmerksomhed, som i vore Dage melder sig.» Fjerne, lokale hendelser, med direkte følger for noen få, var blitt nasjonalisert så å si, slik at ukjente landsmenn over alt kunne kjenne seg rammet, nærmest som pårørende. Telegrafen hadde opphevet tid og rom, ble det sagt: Det som skjedde langt borte, ble til nyheter som var så ferske at leserne fikk inntrykk av å leve med i samme stund, nesten som om de selv var til stede.
Aviser fra midten av 1800-tallet har ikke mye å melde om slike katastrofer. Under den tids kommunikasjonsvilkår var ingen i stand til å fremskaffe en samlet oversikt over skader og tap. Hva som enn kunne ha skjedd, ble det i alle fall ikke omtalt i avisen før lenge etter. Hva leserne ble orientert om, var typisk noe som hadde skjedd langt borte, for lenge siden, men noen andre, ukjente.
Det var dette som ble så drastisk forandret med telegrafen. Når hendelsen kunne være kjent over hele landet neste morgen, ble den relevant og virkelig på en helt ny måte. Erfaringen gav opphav til en følelse av samhørighet og moralsk forpliktelse som kringkastingsmediene senere har videreutviklet, men som den gang var ny. «Titran-ulukka er kanskje det fyrste som utfaldar seg i opplevd nasjonal samtid,» skriver historikern Narve Fulsås. Den fant sted «i ei nåtid som ikkje lenger bare var eit nå her, men som hadde frigjort seg frå rommet og ekspandert i «breidda» til å omfatte også fjerne stader. Titran-ulukka hadde skjedd natt til laurdag, medan eg sov. Nøda og sorga til familiane, leitniga etter omkomne, den uuthaldelege ventinga på ein mogleg dødsbodskap er noko som skjer nå, med mine landsmenn.»
Trolig var dette den første ulykken som rammet «oss alle» - og den første til å utløse engasjement fra ukjente medborgere i form av landsomfattende innsamlingsaksjoner. Med den ble det tydelig at det var i ferd med å åpne seg et rom der tale om felles anliggender kunne virke med en ny slags følelsesmessig intensitet. Bjørnstjerne Bjørnson beveget seg inn i dette nye kommuniaksjonsrommet da han tale for det etterlatte; det var følelsene som rørte seg der, da han utnyttet i ditt angrep på landsmålet. Tre dager før hadde Verdens Gang brakt et opprop som vitner om innsikt i den nye samtidighetens betydning for nasjonalfølelsen: «Hele det norsk Folk maa samle sig i fælles Følelse af en Barmhjertighedspligt. Bedre kan ikke dette ske end ved, at der gives Adgang til at yde Bidrag i alle Landets Kirker og Menighedshuse, helst ved en og samme Søndags Gudstjeneste. Naar Oppfordring dertil er utgaaet, ved enhver, at den Dag kan ha saa sammen med hundretusener og atter hundretusener af Medborgere og Medkristne i et stort Kjærlighedsverk. Vi tror ikke, mange da vil holde sig tilbage. Hjelpen vi komme, og samtidig vil der vare skabt en Følelse af Solidaritet og Broderskab innen hele Nasjonen, der ikke bør undervurderes.»