Taleskrivere

Hvem har forfattet talene du leser? Spørsmålet virker kanskje som et dumt spørsmål, for det er naturligvis talerne selv! Men det er slett ikke sikkert.

Det er innlysende at den som taler fritt, uten manuskript, ikke har bruk for en taleskriver. I noen tilfeller vet vi også at taleren ikke skrev talen selv, men ofte vet vi verken hvem som utformet den eller hvordan den ble til. Vi kan anta at langt størstedelen av talene i dette utvalget et skrevet av de som fremførte dem. Men vi kan ikke være sikre. Politikere holder helst for seg selv at de ikke skriver sine egne taler. Og de som skriver talene, tier høflig om hva de gjør. I det politiske systemet blir man heller ikke ansatt som taleskriver - man er sekretær eller rådgiver, noen ganger informasjonsmedarbeider eller pressesekretær.

Jo lengre tilbake i tid vi kommer, desto mindre sannsynlig er det at taleskrivere har vært involvert. Og jo mer en politiker inntar en fremtredende posisjon - som partileder eller statsråd - desto større er vanligvis bruken av taleskrivere. Taleskrivningen kommer først og fremst med institusjonaliseringen av politikken i partier og departementer, der taleren har et apparat av rådgivere rundt seg.

I dagens politikk er det tre hovedgrunner til å benytte taleskrivere. For det første gir mange politikere langt flere taler enn de rekker å skrive selv. For noen, særlig statsråder, er det ikke uvanlig å holde opp mot 15 taler i løpet av en måned. En annen grunn er faglig presisjon. Man sikrer seg at det ikke sies noe som er ukorrekt, faglig inkompetent eller som kan få uheldige juridiske konsekvenser. Endelig brukes taleskrivere for å få frem manuskripter som er velformulerte, levende og overbevisende. Som regel legges det, dessverre, minst vekt på dette siste - spesielt i departementene.

I departementet foregår det gjerne på denne måten: Fra politisk hold kommer en bestilling som sier hvem som skal tale, og hvor. Det følger et notat om hva som bør være med i talen, og hva som bør fremheves. Saksbehandleren skriver et utkast som normalt går til flere personer med ulik kompetanse, før det endelig går via ledelsen til politikeren, som legger siste hånd på verket. Avhengig ay hva statsråden ønsker seg, kan utkastet være alt fra en rekke med stikkord til noen sider med bakgrunnsmateriale eller en ferdig utformet tale.

Partipolitikeren har ikke det samme apparat av rådgivere rundt seg. Her er det vanlig at man enten skriver talen selv eller i samarbeid med sin personlige rådgiver. Jo viktigere saken og anledningen er, desto mer involvert er politikeren. For korte innlegg i Stortinget er det ikke helt ualminnelig at representanten ser ordene for første gang når han eller hun går på talerstolen.

Den talen det brukes mest tid på, er antakelig partilederens landsmøtetale. Tidligere var det vanlig at partilederen skrev alt selv. Nå forfattes landsmøtetalen i et samarbeid mellom taleren og en eller flere rådgivere. Ofte utvikles tema, innhold og vinkling i en samtale, deretter skriver politikeren selv eller rådgiverne et utkast, som så mottar en rekke tilbakemeldinger og går gjennom revisjoner før talen til sist blir finpusset og forberedt av partilederen. Så vidt vi kan forstå, hender det i store partier at opptil 10-15 personer har hatt fingrene i manuskriptet underveis.

Det er visse fordeler med å benytte taleskrivere, men det er også visse ulemper. Prosessen har en tendens til å utvanne tone, stemme og budskap. Talene mangler fasthet og klarhet, og talerens karakter kan bli uklar og utroverdig. Den som skriver for andre, er nemlig oftest forsiktig og diskré. Og det er vanskelig å ramme et annet menneskes språkstil presist. Risikoen øker jo flere som er involvert, for da fødes talen ikke lenger av et menneske, men av en ansiktsløs komité.