Stenografi

Fra første halvdel av 1800-tallet er det smått med kilder til den politiske tales historie. Riksforsamlingen på Eidsvoll er rimelig godt dokumentert, men deretter er det sparsomt. Stortingssalen var i denne perioden ett av få steder for åpen politisk debatt, men det som skjedde der, ble ikke nedtegnet og bevart. De første år publiserte Storthings Tidende innstillinger, forslag og vedtak, men ingen muntlige innlegg. Noen bind Storthings-Efterretninger, sammenstilt mange år etter talene ble holdt, på grunnlag av avisreferater og lignende kilder, kan gi et visst inntrykk av debattene. Men det dreier seg stort sett om korte sammendrag i tredje persons form («Taleren udtalte videre, at … »); for våre formål er det ganske utilfredsstillende. 

I 1845 fikk Ole Gabriel Ueland Stortinget med på å bevilge penger «til Stipendier for Personer, som ønske at erholde Undervisning i Hurtigskriverkunsten». Den som mottok slik støtte, skulle forplikte seg «til at give Undervisning i bemeldte Kunst, samt at fungere som Referent ved førstkommende Storthing af dets Debatter.» Året etter ble «en duelig og paalidelig Mand» sendt til Stockohlm for å utdanne seg til stenograf; snart var han selv i stand til å påta seg ansvar for en liten gruppe elever.

Stortinget nølte med å ta sine skrivere i bruk; først i 1857 fikk Ueland flertall for et forslag om å gå til ansettelse. Fra og med dette året har det imidlertid vært ført fullstendig referat av debattene i Stortinget. Bortsett fra et avbrudd i årene 1940-45 har det vært ført kontinuerlig. Etter omleggingen av det stenografiske system i 1875 har det også vært tilnærmet ordrett. I og med Uelands initiativ ble Stortingstidende til noe i retning av «den absolutt pålitelig kilde» som Johan Castberg i 1925 forsvarte under en debatt om ordningen – den kilde som «i fremtiden, eftersom de forskjellige spørsmål reiser seg, står til rådighet for at man kan se hvad virkelig Stortinget har ment og uttalt.»