Skandinavismen – drømmen om det nordiske felleskap

Skandinavismen var en bevegelse på 1800-tallet som ønsket et sterkt fellesskap mellom de skandinaviske landene. Den hadde særlig rot i landenes studentbevegelser, i de skandinaviske kunstnerkoloniene i Frankrike og Italia, og blant mange av de nasjonalliberale politikerne som var med på å innføre demokratiet i Sverige, Norge og Danmark.

Mange av idéene lever i dag videre i institusjoner som Nordisk råd og Nordisk ministerråd.

Nedenfor kan du lese korte analyser av utvalgte taler fra bevegelsens nøkkelpersoner i de skandinaviske landene, og finne lenker til flere av bevegelsens sentrale skikkelser og taler.

Peter Martin Orla Lehmann var en nasjonalliberal politiker som kritiserte eneveldet sterkt og arbeidet for demokrati og en fri forfatning (?) i tiden fram mot Grunnlovens innføring i 1849. Det kostet ham blant annet tre måneder i fengsel. Han var berømt for sine sterke, patospregede taler, og talen her handler om de nordiske landenes forening rundt en felles nordisk ånd. Han talte flere ganger på Skamlingsbanken, selv om talen her er holdt i København.

Orla Lehmanns språk er rikt på bilder og besjeling, slik vi kjenner det fra samtidens romantiske diktere. Naturens kraft og den nordiske mytologien bidrar også tydelig til det romantiske livssynet. Innledningen er fylt av besjeling, og den setter tonen for argumentasjonen, som bygger på en forestilling om at de nordiske landene – Norge, Danmark og Sverige – er naturlig og sjelig forbundet: «for mitt fedreland er det hele, treenige Norden!» Nettopp treenigheten og de mange triadene i talen styrker bildet av den religiøse kraften Lehmann forsøker å fremmane. Talen er rik på kontraster og motsetningspar, og de mange bibelreferansene gir den preg av en preken. Mot slutten stiller Lehmann en rekke retoriske spørsmål som får talen til å ‘skifte gir’. Her trekkes publikum effektivt inn i talen med krav om deres ja-rop. Det hele kulminerer i et mektig crescendo, der publikum til slutt oppfordres til et «Hurra for Nordens enhet!»

Bjørnstjerne Bjørnson var en norsk forfatter som, sammen med blant andre landsmannen Henrik Ibsen, var en del av det litterære «moderne gjennombruddet» i Norden, som ønsket å «sette problemer under debatt». Også som debattant og taler hadde han fokus på samfunnsproblemer og deltok aktivt i tidens diskusjoner om blant annet likestilling mellom kjønnene og bøndenes kår.

Talen her er en del av hans kamp for Norges selvstendighet som et moderne, demokratisk land. I 1906 fikk Norge sin egen konge, i stedet for å være underlagt svensk eller dansk styre – og ble dermed reelt selvstendig. Talen kommenterer dette og det problematiske forholdet mellom de tre nordiske nabolandene. Her argumenterer Bjørnson for allianser og vennskap mellom de tre nordiske landene som en del av et nytt, demokratisk Europa.

Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur i 1906, samme år som denne talen ble holdt.

Hans tale om Nordens enhet er, i motsetning til Lehmanns ovenfor, holdt i en saklig og mild tone. Bjørnson er forfatter og historieforteller, og i denne talen blir konflikten mellom de tre nordiske landene personifisert og sammenlignet med konflikter som publikum selv kjenner fra parforhold og familieliv. Også tanken om å hente inspirasjon fra Amerika blir presentert som en anekdote – altså en fortelling: «Jeg talte med en højtstaaende Mand af et andet stort Folk». Talens tanker om et slags «Nordens forente stater» kan i dag virke ganske kontroversielle. Også snakket om raser og folkeslags særtrekk (f.eks. latinere vs. germanere) ville neppe passert i dag.

Mot slutten roser Bjørnson den danske våren og knytter naturen til bildet av nye, spirende tanker. Han avslutter med en skål for våren og får på denne måten koblet stedet, Skamlingsbanken, og tidspunktet til sin argumentasjon.

Den 4. februar 1846 holdt den svenske forfatter Carl Jonas Love Almqvist et foredrag om skandinavismen i København, invitert av Skandinavisk Selskap. Han innleder med å bifalle de mange «poetiske og emblematiske framstillinger» av Norden, men slår deretter fast at hans formål er praktisk; han vil snakke om hvordan Nordens enhet kan gjennomføres.

I talen lanserer han derfor et forslag om en skandinavisk åndelig og politisk enhet utformet gjennom ti punkter, med idéer som omhandlet undervisning, lovgivning, valuta, en tollunion, et postvesen, militært samarbeid og et felles universitet.

Talen ble holdt for et stort og begeistret publikum, og den ble kommentert i både danske og svenske aviser; foredraget ble senere utgitt i to parallelle utgaver, én dansk og én svensk.

Teksten er fra Dansketaler.dk, redigert og oversatt til norsk av Virksommeord.no