Ord ved årets slutt

Blant de retoriske tradisjonene i Norden finnes det én som forener alle landene – at statsoverhodet høytidelig avslutter året med en tale. I Danmark og Norge taler monarken til folket på nyttårsaften, og det samme gjelder for Finlands president; i Sverige holder derimot kongen en juletale. Disse talene har vokst frem fra ulike historiske sammenhenger, men forenes av en felles idé: at landets statsoverhode rituelt avslutter året med en tale som skal samle nasjonen, vekke til ettertanke og ikke sjelden minne om de verdiene som særpreger landet.

Den danske tradisjonen med regentens nyttårstale går tilbake til 1880-årene, da kong Christian IX hevet en skål for fedrelandet ved nyttårsbordet sitt. Det var en seremoniell gest som senere skulle utvikle seg til en nasjonal tale. I 1940 ble regentens nyttårstale sendt på radio for første gang, og fra 1958 også på TV. Under dronning Margrethes regjeringstid fikk talen sin moderne form: en høytidstale som holdes 31. desember på Amalienborg i København, foran et TV-publikum. Talen minner danskene, med utgangspunkt i samtidens utfordringer, om fellesskap og medmenneskelighet, og kjennetegnes ofte av en balanse mellom personlig tone og den autoriteten som ligger i talerens symbolske makt.

Dagen etter, 1. januar, er det statsministerens tur til å tale til nasjonen, en tradisjon som også har lange aner. Den første direktesendte talen ble holdt av Thorvald Stauning i 1940, og siden 1946 har statsministerens nyttårstale vært en fast tradisjon. Som regentens tale er også statsministerens tale verdibærende og har en seremoniell karakter, men med en tydeligere politisk tone. Statsministeren oppsummerer året, beskriver landets situasjon og presenterer sine mål for fremtiden.

På Grønland holder regjeringens leder – formand for Naalakkersuisut – også en nyttårstale hvert år. Som den danske statsministerens nyttårstale er den en blanding av et seremoniell høytidstale og en politisk tale.

I Norge vokste tradisjonen frem i landets mest krevende tid. Under andre verdenskrig holdt kong Haakon VII sine nyttårstaler i eksil i London. Hans ord, sendt via BBC, ble et symbol på nasjonal styrke og håp. Etter krigen fortsatte tradisjonen, og kong Harald Vs nyttårstale, som holdes hver nyttårsaften og sendes både på statlige NRK og kommersielle TV 2, er i dag en kjær institusjon. Talen preges ofte av varme og en personlig tone – med refleksjoner rundt klima, demokrati, toleranse, fred og det menneskelige ansvaret og tilliten som binder nordmenn sammen.

Også den norske statsministeren holder en tale på nyttårsdagen, og den har blitt en viktig del av den politiske tradisjonen ved årsskiftet. Mens kongens ord taler til følelsene og moralen, løfter statsministeren frem konkrete samfunnsspørsmål og politiske mål. I den norske taletradisjonen fremstår disse to talene som komplementære: den ene stemmen er et symbol på kontinuitet og nasjonal samling, den andre er praktisk og handlingsorientert.

Sverige har valgt en noe annen vei. Her holdes det ingen nyttårstale verken av konge eller statsminister – når svensker tenker på «nyttårstale», tenker de på Alfred Tennysons dikt Nyårsklockan, som hvert år leses ved midnatt på Skansen av en kjent skuespiller. I stedet holder kongen en juletale 25. desember. Tradisjonen begynte i Sveriges radios barndom på begynnelsen av 1930-tallet, da radioen hvert år sendte en lengre sending rettet mot svensker i utlandet, inkludert et kvarters juletale holdt av en kjent svenske: for eksempel en erkebiskop, en professor eller en regjeringsminister. Tradisjonen med at kongen årlig holder denne talen startet i 1973 og har siden blitt en selvskreven del av den svenske julehøytiden, og talen sendes både på radio og TV. Den innledes fremdeles gjerne med ordene: «Kära svenskar, hemma och utomlands».

Kongens juletale inneholder refleksjoner over årets store hendelser, blandet med glimt fra året i kongefamilien. Talen minner om julen som en fredens og ettertankens høytid der svensker kan få et avbrekk i hverdagen, men julens budskap kontrasteres med samtidens utfordringer – miljøspørsmål, krig, migrasjon – som kommenteres på et overordnet nivå.

Siden 1935 har Finlands president holdt en nyttårstale til det finske folket, og den er i dag en selvfølgelig del av landets nyttårsfeiring. Den første talen ble holdt av president Pehr Evind Svinhufvud og sendt på radio, og det er dermed også Finlands Radios (Yle) eldste bevarte programopptak. Siden 1958 har talene blitt sendt på TV, og i 1969 ble Urho Kekkonens nyttårstale det første i farger.

Det er uvanlig at presidenten holder talen både på finsk og svensk, selv om oversettelser alltid publiseres. Alexander Stubb valgte i 2024 å holde nyttårstalen på begge språk. Presidentens nyttårstale pleier å speile det året som har gått og se fremover mot kommende utfordringer. Talen tar ofte opp samfunnsspørsmål som økonomi, sikkerhet og internasjonale relasjoner, men også verdier som samhold, ansvar og tillit.

Også på Åland har nyttårstalen en særskilt rolle. Der er det lagtingets talman som tradisjonelt holder talen ved årsskiftet. Lagtinget er Ålands selvstyrte parlament med tretti medlemmer, ansvarlig for blant annet utdanning, kultur, helsevesen og næringsliv. Selvstyret reguleres gjennom selvstyrelsesloven for Åland, og svensk er det eneste offisielle språket. Ikke sjelden formes disse talene som en hyllest til Åland og dets grunnleggende prinsipper: selvstyre, svenskan som språk, demilitarisering og nøytralitet. I 1975 ble talen for første gang sendt på radio, men det var omtrent et tiår senere at nyttårstalen ble etablert som en årlig radiosendt tradisjon.

Kongehusenes jule- og nyttårstaler er klassiske høytidstaler som understreker nasjonal samhørighet. De gir monarken mulighet til å kommentere landets utfordringer og løfte frem de humane prinsippene som bør veilede oss. Siden kongehuset ikke kan ta stilling i politisk sensitive spørsmål, hviler regentens autoritet på tradisjon, symbolsk tyngde og en apolitisk posisjon. Oppgaven blir dermed å formulere verdiene som antas å forene nasjonen. Ofte handler det om medmenneskelighet, fellesskap, omtanke, ansvar, toleranse og respekt, men også nasjonal identitet, kulturarv og stolthet over felles prestasjoner. Samtidig endrer disse verdiene seg over tid, og forestillinger som tidligere ble ansett som allment delte, kan senere fremstå som uttrykk for sin tidsånd. Det gjelder for eksempel synet på innvandring, som lenge har blitt kommentert på ulike måter i de nordiske monarkiene.

At talene vender tilbake hvert år med lignende seremoniell ramme og retoriske mønstre, gir dem karakter av ritualer. De markerer overgangen mellom det gamle og det nye året og manifesterer en symbolsk nasjonal fellesskapsfølelse. Monarken representerer kontinuitet, og det høytidelige språket – ofte kombinert med personlige og følelsesmessige elementer – skal få publikum til å kjenne at de deler felles fortellinger og verdier. Dette fellesskaps- og overgangsritualet skjer vanligvis som en TV-sendt hendelse der befolkningen samles foran skjermen, et rolig og stemningsfullt innslag som ofte finner sted før et mer festpreget nyttår.

I Norge og Danmark fungerer dessuten regentens og statsministerens taler, før og etter midnatt, som en påminnelse om det konstitusjonelle monarkiets to sider: den symbolske makten med sine tradisjoner og sitt moralske ansvar på den ene siden, og den politiske makten på den andre. I Sverige har kongens juletale en mer beskjeden plass hos befolkningen, og dermed også en svakere ritualstatus.

I Sverige har ikke statsministeren samme privilegerte plass ved siden av monarken, selv om det de siste årene har vært forsøk på å skape en tradisjon der statsministeren taler til folket som landets leder. Det er dermed et åpent spørsmål om Sverige på sikt vil følge samme retning som Norge og Danmark. Det som preger Sverige, er i stedet at de fleste partiledere holder sine egne «juletal». Disse mangler vanligvis de gjenkjennelige sjangertrekkene som kjennetegner kongens taler; i stedet har de ofte et lekent preg, og det finnes stor frihet til å utforme talen individuelt. Dette gjelder særlig de årene Sveriges Television, i demokratisk ånd, har gitt sendetid til alle partier slik at de kan tale til folket i julens spesielle atmosfære av fred.

De senere årene har sjangeren også i Danmark blitt tatt i bruk av forfattere, kunstnere og opinionsdannere som bruker den tradisjonelle formen som en ramme for langt mer personlige refleksjoner. Her brytes også de tradisjonelle talegenrene opp for å gi plass til humor, eksperimenter og ikke minst sterke følelser.

Tekst av Svenskatal.se, oversatt av Virksommeord.no