Den nordiske velferdsmodellen
Den nordiske velferdsmodellen
Den nordiske velferdsmodellen kjennetegnes av et omfattende sikkerhetsnett og en høy minstestandard i levekår, som oppnås gjennom ulike sosiale ytelser og rettigheter. For å opprettholde velferdsstatene betaler innbyggerne i de nordiske landene vanligvis en stor del av inntekten sin i skatt, og også bedrifter, formue og arv beskattes som regel høyere enn i land med andre velferdsmodeller.
Nivået og omfanget av borgernes velferdsrettigheter og ytelser, samt skattesatsene de betaler, varierer fra land til land og endres fortløpende i hvert enkelt land.
Debatten om de nordiske velferdsstatene
I de nordiske landene står diskusjonen om velferdsstatens størrelse, ytelser, omfang og økonomiske kostnader sentralt i den politiske debatten. Her har vi samlet taler fra debattene i de skandinaviske landene Danmark, Sverige og Norge fra begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag.
Sverige
En av de store debattene i svensk velferdspolitikk har siden 1990-tallet vært spørsmålet om privatisering og profitt i velferden. Privatiseringen av offentlige velferdstjenester starter tidlig på 90-tallet da den daværende borgerlige regjeringen åpner for friskoler og andre aktører innen helse og omsorg. Selve debatten om profitt i velferden skulle imidlertid drøye til 2000-tallet, og fremstår i dag som en av de mest markante politiske konfliktene.
Det tidlige bildet av en velferdsstat
Forestillingen om Sverige som en velferdsstat hadde etablert seg langt tidligere, og når mange tenker på velferdsstaten, tenker de på visjonen om et folkhem. En av de viktigste talene i svensk historie er det den sosialdemokratiske partilederen Per Albin Hansson holdt i 1928, da partiet fortsatt var i opposisjon, hvor han sa at staten bør fungere som – og oppfattes som – et godt hjem:
«Det gode hjemmet kjenner ikke til noen privilegerte eller tilsidesatte, ingen kjæledegger og ingen stebarn. Der ser ikke den ene ned på den andre, der forsøker ingen å skaffe seg fordeler på andres bekostning, den sterke trykker ikke ned og plyndrer den svake. I det gode hjemmet råder likhet, omtanke, samarbeid og hjelpsomhet.»
Når man i Sverige ser på velferden som statens ansvar, er det ofte nettopp folkhemmet man tenker på. Talen har blitt beskrevet som et innlegg som satte kursen for flere tiår med sosialdemokratisk politikk. Visjonen om folkhemmet har også gang på gang blitt brukt som argument for en velferdsstat der omsorgen er til for borgerne – og ikke motsatt.
Privatiseringens begynnelse
Bildet av den svenske velferden har siden endret seg. På 1980- og 90-tallet ble tog, strøm og posten avregulert og privatisert, noe som kan sees som starten på private aktører i svenske velferdstjenester. I 1991 kan vi lese i den moderate statsminister Carl Bildts regjeringserklæring (regeringsförklaring) at velferden skal forbedres gjennom en «valgfrihetsrevolusjon». Med fokus på konkurranse i den svenske velferden fortsetter Bildt i regjeringserklæringen i 1992 å fremheve privatisering som en løsning på økende kostnader i velferdssektoren. Bildts visjon om denne valgfrihetsrevolusjonen lever videre også når Socialdemokraterna vinner valget i 1994, og statsminister Ingvar Carlsson bruker ordet valfrihet som et av sine viktigste mål i helsevesenet.
Valgfrihetsrevolusjonen omfattet også skolen. Friskolereformen i 1992 ga private skoler samme stykkprisfinansiering som kommunale skoler, noe Bildt i regjeringserklæringen i 1993 kalte en suksess fordi antallet friskoler hadde fordoblet seg og skapt konkurranse som var gunstig for markedet. Reformen krever ikke at overskudd reinvesteres – de kan tas ut som profitt av aksjonærene – og nettopp spørsmålet om hvorvidt skattefinansierte velferdstjenester skal kunne generere økonomisk gevinst for private selskaper har siden blitt politisk omstridt.
Profitt i velferden
Profitt i velferden tas opp i 1. mai-taler (se Andersson 2023 til høyre), sommertaler (se Sjöstedt 2014 til høyre), Almedals-taler (se Ohly 2011 til høyre) – ja, i nesten alle typer politiske taler. Statsminister Stefan Löfven meddelte i regjeringserklæringen i 2017 (se Löfven 2017 til høyre) at hans regjering samme år ville legge frem forslag om hvordan profitten skulle begrenses. Disse diskusjonene skjer ofte i kjølvannet av medieomtalte skandaler der private selskaper har misligholdt sine velferdstjenester. Den mest omdiskuterte er kanskje Carema-skandalen, som omtales i en rekke taler (se Sjöstedt 2014 og Grejder 2012 til høyre). Likevel er den svenske velferden fortsatt i stor grad privatisert når det gjelder skole, helse og omsorg.
De siste årene har opinionen mot profitt i velferden delvis snudd, og en økende andel av den svenske befolkningen ønsker å begrense muligheten til å ta ut profitt i for eksempel skoler. I samme periode har også en annen type problem knyttet til profitt i velferden blitt løftet frem: at kriminelle aktører har startet velferdsforetak, som for eksempel HVB-hjem (omsorgstilbud for barn og unge i hjemlig miljø). Dette problemet tas opp i Vänsterpartiets leder Nooshi Dadgostars Almedals-tale 2025 (se Dadgostar 2025 til høyre).
Vi har da beveget oss langt bort fra det idealiserte bildet av folkhemmet som Per Albin Hansson drømte om på 1920-tallet. Men selv om privatisering og økonomisk profitt preger debatten om velferden, fremstår det fortsatt som om støtten til en sterk og velfungerende velferdsstat står sterkt blant svenskene.
Danmark
I Danmark har velferdspolitikken på 2000-tallet særlig handlet om tre hovedspørsmål:
Hvilke sosiale tjenester skal tilbys?
I Danmark er de aller fleste sykehus, skoler, barnehager osv. offentlige institusjoner som drives av staten. Det pågår en diskusjon om hvilke områder velferdsstaten skal dekke, og hvilke områder som skal drives på markedsmessige vilkår. Typiske eksempler er hvorfor helsevesen og skoler er gratis, mens tannlege og barnehage ikke er det.
I 2024 holdt videregåendeeleven Malthe de Leschzky Kofoed Caspersen en tale på Nordisk talefestival, der han hevdet at «gratis tannpleie som dekkes av sykeforsikringen ikke bare er en fordel for individet, men også en investering i vår felles velferd og helse» («Fri tandpleje underlagt sygesikring er ikke blot en fordel for individet, det er en investering i vores fælles velfærd og helse.»).
I 2020 holdt Henrik Dahl fra Liberal Alliance en nyttårstale om kultur, der han hevdet at kulturen bør kunne overleve på markedsmessige vilkår. Han mente at det finnes et behov for kultur, men ikke kultur som er «marinert i statlige subsidier».
Hvem har rett til sosiale ytelser?
En annen viktig debatt handler om hvem som har rett til sosiale ytelser. I den danske debatten pekes særlig innvandrere og flyktninger ut som grupper som har mindre rett enn andre, men diskusjoner om «dovne førtidspensionister» (’late uføretrygdede’) og studenter som bruker studiestøtten sin på kaféer, er også fremtredende i debatten.
I 2025 holdt Pia Kjærsgaard fra Dansk Folkeparti en tale på grunnlovsdagen der hun stilte spørsmål ved legitimiteten til de uføreytelsene som den gruppen hun kaller «innvandrere» mottar. Hun har «den mistanke, at der sidder en del socialrådgivere med indvandrerbaggrund og lader det passere igennem» (’mistanken om at det finnes en del sosialarbeidere med innvandrerbakgrunn som lar dette passere’).
I 2025 holdt leder for Det Konservative Folkeparti, Mona Juul, en tale på partiets årlige landsråd. I talen kritiserte hun blant annet mottakere av uføretrygd. Ifølge Mona Juul er det tre grupper av uføretrygdede hun vil gjøre noe med: unge mennesker (de trenger hjelp), innvandrere (de må holdes ansvarlige), og kriminelle (de bør ikke få uføretrygd i det hele tatt).
Hvilket menneskesyn bygger velferdsstaten på?
Den tredje store diskusjonen handler om hvorvidt det er sunt og bra for mennesker å få støtte fra staten, og om velferdsstaten reduserer sine borgere til utgifter og inntekter.
I 2024 taler Fransiska Mannerup på Ungdommens Folkemøde i sin rolle som leder for «De Anbragtes Vilkår» (tilsvarende ’vilkårene for barn og unge som er plassert i samfunnets omsorg’). Her snakker hun om hvordan barn under offentlig omsorg måles som en utgift i velferdsstaten og derfor ikke får SU (studiestipend), og til og med får inntektene sine motregnet mot sine «utgifter» dersom de tjener penger i en deltidsjobb. Selv om hun ikke sier det eksplisitt, er talen et eksempel på kritikk av hvordan mennesker objektifiseres og gjøres til tall i velferdsregnskapet.
I en tale på grunnlovsdagen 2025 snakker politikeren Sólbjørg Jakobsen fra Liberal Alliance om hvordan hun mener velferdsstaten gjør mottakere av ytelser en bjørnetjeneste ved ikke å stille krav til dem. Hun mener dette er uverdig, fordi verdighet etter hennes oppfatning kommer av å få ansvar.
Norge
Siden 2000 har velferden vært et sentralt tema i norsk politisk retorikk. Taler fra denne perioden avslører blant annet et samfunn som stadig vender tilbake til tre hovedspørsmål: Hvor kommer velferden fra, hvordan skal den fordeles, og hva truer velferden?
Hvor kommer velferden fra?
Kong Harald fremhever tillit og arbeid som nøkkelen til det norske velferdssamfunnet:
«Det er kanskje tilfeldigheter som gjør at hver og en av oss lever her og nå. Men det er ikke tilfeldigheter som har skapt det samfunnet vi alle nyter godt av. Det skyldes våre holdninger og den tillit vi har til hverandre. At vi har vært villige til å arbeide og dyktige til å skape arbeidsplasser.»
«Det er kanskje tilfeldigheter som gjør at hver og en av oss lever her og nå. Men det er ikke tilfeldigheter som har skapt det samfunnet vi alle nyter godt av. Det skyldes våre holdninger og den tillit vi har til hverandre. At vi har vært villige til å arbeide og dyktige til å skape arbeidsplasser.»
I en tale ved markeringen av Norges 50-årsjubileum som oljenasjon i 2016 koblet daværende statsminister Erna Solberg dagens velferd til oljehistorien:
«I år er det et halvt århundre siden boreplattformen Ocean Traveler gjennomførte den aller første leteboringen på norsk kontinentalsokkel. Brønnen viste seg å være tørr. Men de neste årene ble det gjort en rekke store funn. Norge ble en oljenasjon. Det la grunnlaget for styrkingen av velferdsstaten slik vi kjenner den i dag.»
«I år er det et halvt århundre siden boreplattformen Ocean Traveler gjennomførte den aller første leteboringen på norsk kontinentalsokkel. Brønnen viste seg å være tørr. Men de neste årene ble det gjort en rekke store funn. Norge ble en oljenasjon. Det la grunnlaget for styrkingen av velferdsstaten slik vi kjenner den i dag.»
Hva truer velferden?
I en tale 1. mai 2019 snakket Sofie Marhaug om presset på velferdsstaten, som hun mener skyldes økende ulikhet og kapitalflukt:
«Den største trusselen mot velferden er nemlig ikke arbeiderne som skaper den. Det er heller ikke flyktninger som kommer hit på grunn av klimaendringer, krig og konflikter – forhold som Norge har vært med å skape gjennom massiv oljeutvinning og nådeløs bombing av land som Libya og Afghanistan. Nei, den største trusselen mot velferden er tvert imot skatteflyktningene.»
«Den største trusselen mot velferden er nemlig ikke arbeiderne som skaper den. Det er heller ikke flyktninger som kommer hit på grunn av klimaendringer, krig og konflikter – forhold som Norge har vært med å skape gjennom massiv oljeutvinning og nådeløs bombing av land som Libya og Afghanistan. Nei, den største trusselen mot velferden er tvert imot skatteflyktningene.»
I Hanne Bjurstrøms tale til Velferdskonferansen i 2011 redegjør hun for to motstridende syn på fremtiden for det norske velferdssamfunnet:
«Den første observasjon er av NHO som startet året med å beskrive Norge som å være i en såkalt velferdsfelle. De gir et krisescenario hvor det norske velferdssamfunnet nærmest vil drive inn i undergangen på tre dystre bølger: en eldrebølge, en immigrasjonsbølge og en trygdebølge (...) Den andre observasjonen er at World Economic Forum akkurat nå har sin årlige samling av kjendiser og finansfyrster i Davos. Der diskuterer de hvorfor det går så bra med Norden. Med det føyer de seg til forskningen som viser at stor skattefinansiert offentlig sektor, velferdsordninger som omfatter hele befolkningen og en sterk fagbevegelse ikke undergraver konkurranseevne og verdiskaping.»
«Den første observasjon er av NHO som startet året med å beskrive Norge som å være i en såkalt velferdsfelle. De gir et krisescenario hvor det norske velferdssamfunnet nærmest vil drive inn i undergangen på tre dystre bølger: en eldrebølge, en immigrasjonsbølge og en trygdebølge (...) Den andre observasjonen er at World Economic Forum akkurat nå har sin årlige samling av kjendiser og finansfyrster i Davos. Der diskuterer de hvorfor det går så bra med Norden. Med det føyer de seg til forskningen som viser at stor skattefinansiert offentlig sektor, velferdsordninger som omfatter hele befolkningen og en sterk fagbevegelse ikke undergraver konkurranseevne og verdiskaping.»
.jpg)
Artikkelen er et samarbeid mellom Dansketaler.dk, Svenskatal.se og Virksommeord.no