Radio

Med radioen ble det talte ordet frisatt fra alle avstandsbegrensninger. Før ble det kanskje hørt av noen tusener; nå kunne det nå ut til hele lendets befolkning. Til å begynne med var det et mirakel: Overalt kunne samme stemme oppfattes samtidig, så nært som i en alminnelig talesituasjon. Med mikrofonen tett ved talerens munn, og høyttaleren like ved lytterens øre, ble stemmeopplevelsen, selv i de fjerneste avkroker, rent intim. 

Talekunst i gammel stil var ikke mye verdt under slike betingelser. Rungende, entusiastiske utbrudd som ville satt folkemøter i kok, var for voldsomme for radioen, og kunne lett virke skremmende eller latterlige. Velprøvde språklige virkemidler – gjentakelser, slagord, metaforer – virket med ett både stivt litterære og påtrengende retoriske. Talerne måtte lære å ta hensyn til at det nye publikum besto av enkeltpersoner. De måtte henvende seg til hver og én, ikke til alle under ett. Til radioens lyttere måtte de helst snakke avdempet, uformelt, som på tomannshånd.

Det var til å begynne med ikke helt lett. Enkelte talere var avhengige av utveksling med et nærværende publikum. De store ord og den oppstivede uttale satt i kroppen på dem; trangen til fysisk engasjement var nærmest uimotståelig. Det var ikke alle som maktet omstillingen like godt. Men over en periode på et par politikergenerasjoner kom radioen til å sette sitt preg på hele den politiske kultur, med nye normer for offentlig tale, og gehør for retoriske begavelser av et nytt slag.

Den politiske radiotale hadde sin storhetstid under 2. verdenskrig. Verken før eller siden har den hatt tilnærmelsesvis samme betydning som da. I 1920- og -30-årene var det i Norge bred enighet om at politisk kontroversielle emner burde holdes utenfor sendingene. I 1933- og 36 ble partilederne riktignok tildelt en halv time hver til valgkampforedrag – men under forutsetning av at de var «helt saklige og ikke inneholdt angrep på andre partier»; først i 1949 ble det mulig med partilederdebatt. I det radioen ut gjennom 1950-årene åpnet seg som arena for politikk ble talen imidlertid problematisk igjen, men nå snarere av medieestetiske grunner. 

Ett sto klart for radiofolkene ganske tidlig: de hadde ikke kontroll over mottakerstasjonen. Ved offentlige tilstelninger gjelder det ellers visse uskrevne regler. Publikum tilpasser seg, og lytter høflig oppmerksomt; i alle fall skal det mye til før de begynner å prate høyt eller reiser seg og går. Men slik er det ikke med radioens lyttere. De gjør nøyaktig hva de vil. Kringkasterne må tilpasse seg dem, ikke omvendt, ellers skrur de av. Og hjemme hos dem er det ingen som holder lange enetaler, ingen som bruker manuskript, ingen som sier «Ærede lyttere», eller «Takk for oppmerksomheten». Skulle radioen komme sitt publikum i møte, måtte den sørge for å komme på bølgelengde med snakket i privatsfæren. Taler og foredrag av gammeldags merke måtte bli trettende ensformig – og autoritært belærende, stivt boklig og unaturlig.

Ganske tidlig tok radioens medarbeidere fatt på å kultivere et språk som var uformelt, tilnærmet folkelig, og en tone som var avslappet, fortrolig tilnærmet privat. Om det lenge var tydelig preget av skriftens omstendelighet og opplesningens stivhet, har dette språket over tid vunnet frem til en grad av ledighet og omtrentlighet som minner om hverdagens muntlige utvekslinger. Til denne utviklingen hører det også at taler og foredrag, som radioen en gang var full av, nå på det nærmeste er forsvunnet. Monologformene er byttet ut med dialoger: Nær sagt all radiotale har i dag form av intervju, samtale, diskusjon. 

Radioen innledet massekommunikasjonenes tidsalder, sier det ofte. Det er ikke uten videre riktig. Etter hvert som «lytterfamilien», spredt i de tusen hjem, erstattet de store forsamlinger, rant tiden ut for retoriske former som egner seg i møte med «massen». De elektroniske massemediene, med radioen som det første, bidro til å gjøre slutt på massekommunikasjonenes tidsalder.