Manuskript

I den politiske tale virker muntligheten tett sammen med skriftteknologien. Det er først i arbeidet med et manuskript at man kan få oversikt over en stor mengde saksopplysninger, at man kan organisere de lange argumentasjonslinjer, komponere et omfattende stoff med tanke på en helhetsvirkning. Det er da man kan stanse opp ved de enkleste formuleringer, granske dem kritisk, søke etter noe mer presist eller uttrykksfullt. I tradisjonell muntlig kultur er lengre fremstillinger bare mulig i formelaktig språk: Man improviserer ut fra en beholdning av faste vendinger og innarbeidede tankemønstre. Språket vi forbinder med den gode tale – de slående formuleringer, logikkens uimotståelige steg for steg, avslutningen som sitter – er helt og fullt avhengig av skrift. 

Men ren og skjær skrift er det ikke. Den utpreget skriftlige fremstilling består av lange, innviklede konstruksjoner, med mange innskudd og underordnede ledd. Blir slik noe sagt frem, faller tilhørerne av. Prøver man å improvisere det muntlige, går man seg vill i sine egne bisetninger. Det talte od trives best med enkle, oversiktlige, nokså korte setninger. Skal man skrive en tale, må man legge vinn på å skrive for øret. Siden tilhørerne ikke kan stanse opp og tenke seg om, kan ikke fremstillingen være så kompakt og kompleks som i en bok eller en avis. Setninger som tar seg riktig fint ut på trykk, lar seg ikke alltid fremsi med rette ettertrykk og temperament. Enkelte nærmest uttaler dem høyt mens de skriver, for å høre om de duger som lyd. Andre fremsier hva en eller annen spesialrådgiver har skrevet – med besynderlig flatt resultat. 

Uansett hvordan manuskriptet utformes, kan det ikke rett og slett leses opp. Da blir inntrykket av personlig nærvær redusert; tilhørerne føler ikke at man henvender seg til dem direkte. Forsøk på å samordne ordene med variasjoner i stemmebruk og kroppsuttrykk får noe tvunget over seg; det merkes så tydelig at ordene ikke blir til der og da, og at følelsene ikke riktig er med. 

I fremføringssituasjonen er det alltid en viss konflikt mellom skrift og muntlighet; talerne prøver å løse den på mange forskjellige måter. Noen lærer manuskriptet sitt utenat og lar det ligge igjen når de går på talerstolen. Andre kjenner manuskriptet så godt at de bare trenger å kaste et blikk på det av og til. Enkelte understreker de sentrale begreper, eller også setningsleddene som skal ha ettertrykk, så de kan finne tilbake i teksten uten å måtte stanse og lete. Mange klarer seg med en stikkordliste. Til sist er det også en del som helst ikke vil ha manuskript. De taler så ofte, og rår over et så rikholdig lager av velprøvde formuleringer, at de trygt kan kaste seg uti det. Noen av dem taler som en bok helt spontant, men det er ikke mange. De fleste taper mye i form av presisjon og struktur, men tar det igjen med kraft og impulsivitet. 

Gjennom alle individuelle variasjoner kan vi få øye på noen historiske linjer. For det første: I den eldre del av utvalget vårt er talene gjerne kunstferdig skriftlige. Litt etter litt blir muntligheten innvunnet som stilressurs. Nå i det siste er selv den mest avgjørende tale kommet til å nærme seg hverdagslig snakk. For det andre: Utenatlæring er det fullstendig slutt på. I den fullt utviklede skriftkultur er det ikke nødvendig å huske noe som helst. Opprinnelig var memoria en av de sentrale retoriske disipliner. I all utdanning var det til langt inn på 1900-tallet mest av alt om å gjøre å kunne tilegne seg stoff ved pugg. «Fotografisk hukommelse» var en gudegave, men den er det ingen som har lenger. De siste tilfeller i vårt materiale er Francis Bull og John Lyng.