Forsamling

Talerens medium er, tradisjonelt, forsamlingen. I samme vending som den mottar talen, bistår den også med å skape den. Om forsamlingen lar seg overbevise, beror ikke bare på talerens innsats; ved sin egen respons bidrar den også til å overbevise seg selv. Hva det blir til med talen, er derfor avhengig av hva slags forsamling man har med å gjøre. En landsmøtetale er noe annet enn et oppløp av demonstranter; auditoriet reagerer annerledes enn stevnelyden utendørs. Men fremfor alt er det størrelsen som teller. 

Den uerfarne taler frykter store forsamlinger, og håper kanskje i sitt stille sinn at det ikke skal komme så mange. Men glisne benkerader er tunge å arbeide med. Alle kjenner seg litt fortapt, ingen tør slippe reaksjonene løs. Tungt kan det også være i den lille gruppen, på seminaret eller i studiesirkelen. Takknemligst er den store, tettpakkede salen. Allerede sammenstimlingen har skapt en forventningsfull stemning. Og latter smitter – lettere jo flere som ler. Applaus river med, særlig når ingen kan se hvor den starter. Den taler som vet å utløse applaus – tre ganger gjentakelse slår aldri feil – kan kaste seg ut på den og tale den i senk. Da blir han løftet av bruset og båret av sted. Alle store folketalere vet å utnytte denne energien som strømmer mot dem fra publikum. 

Den store forsamling krever den store gestus. Av rent kommunikasjonstekniske grunner må alle uttrykk forsterkes og forstørres. Fakter som ville virket overdrevne og ubehagelig påtrengende i den lille gruppe, er påkrevd her, om man skal gjøre noe slags inntrykk. På kloss old kan det være nok med et hevet øyenbryn, men på avstand må man fekte med armene. Av denne fysiske utfoldelse blir taleren selv revet med. Kanskje må han rope for å bli hørt, og det han roper ut, mener han der og da med en særlig overbevisningens glød. Den dyktige taler er alltid oppriktig, hevdet Cicero: Uttrykket som skal til for å tenne den store forsamling, virker enda sterkere inn på ham selv. 

Den teatralske, lidenskapelige stil i god gammel talekunst beror på denne kommunikasjonssituasjonen: En enslig taler oppe på podiet, en avstand å overvinne, en stor og tett forsamling. Når alt lykkes her, setter utvekslingen noe i gang på begge hold: I anstrengelsen for å nå ut til publikum øser taleren seg opp; publikum løfter ham videre, og begeistrer seg selv gjennom bifallet. Det er dette som går tapt med kringkastingsmediene. Men trangen til å opptre som taler beror, ikke minst, på erfaring med den berusende intensitet som av og til oppstår her. 

«Å stå der under fri himmel med eit voksterbrusande vårlandskap framfor seg, og la talen svinga seg som svola i luft yver purpurstraumar av ungdomsblod – det hev vore ein hugnad utan like.» Slik sto det for Anders Hovden – stortaler, særlig på den frilyndte ungdomsrørslas stevner: «ein vert lyft som symjande sjøfugl høgt på storebåra – eg veit ikkje nok stort gildare!» Slik, omtrent, har det stått for mange – fra Bjørnstjerne Bjørnson like til Anders Lange, Erik Solheim og Carl I. Hagen.