Folkemøtene

I 1870- og 80-årene ble den politiske offentligheten utvidet og åpnet opp. En ny form for politisk kommunikasjon ble til i disse årene: Folkemøtene, de store stevnene. De var politiske begivenheter av første rang, gjerne med landskjente navn som attraksjoner og med oppslutning fra store tilhørerskarer: som regel bare noen undre, men ikke sjelden tusener eller titusener. Slike møter varte gjerne hele dagen, eller flere dager. Ofte var mer enn én i ilden, og da ble ikke bare meningene, men også de oratoriske prestasjonene sammenlignet og vurdert: På folkemøtene var det mulig å vinne ry som stortaler. 

I denne typen situasjoner trådte en ny slags ledere frem: Menn med personlig utstråling og med bred, folkelig appell. Det var ikke alltid de hadde tunge politiske verv. Om folkets valgte representanter kunne få et mer bundet mandat gjennom slik kontakt med velgerne, åpnet det seg nå til gjengjeld et spillerom for «kulturpersonligheter» av ulike slag: Diktere, skribenter, lærere og andre med ordet i sin makt trådte fram som sentrale politiske aktører. 

Folkemøtenes gjennombruddstid var en tid for raske endringer i samfunnets kommunikasjonsvilkår. Med jernbane og rutebåt kunne talere og foredragsholdere lettere komme seg rundt i landet, og folkemengder trekkes sammen fra større områder enn før. Et langt på vei politisert organisasjonsliv i rask vekst (med frilyndte ungdomslag, arbeidersamfunn, skytterlag osv) – dannet nettverk av arrangører og mobiliseringskanaler. Fra midten av 1880-årene kom partiene til, med lokale medlemsforeninger over hele landet. Pressen vakte interesse for sakene, annonserte arrangementene, refererte talene – og pressen var nå i nærmest eksplosiv vekst. Nye aviser ble etablert (i 1870 var det samlede antall 70, i 1884 var tallet steget til 256) samtidig som opplagene steg. En rad tekniske nyvinninger bidro til økt produksjonskapasitet – og, ikke minst, til synkende priser. Avislesing var ikke lenger forbeholdt de kondisjonerte; nå kunne folk med helt alminnelige inntekter se seg råd til (å dele på) et abonnement: Store befolkningsgrupper fikk for første gang adgang til den politiske offentligheten.

Folkemøtene oppsto som brennpunkter for periodens politiske liv. Den samtidige utvikling av medier, transportmidler og folkelige organisasjoner dannet vilkår for massemobilisering som denne typen arrangementer vanskelig kunne vært foruten. Slik var de praktiske omstendighetene for den politiske talekunst i dens klassiske utfoldelse. Tiden fra 1870 til 1930 var «talens tid», for å si det med Ohman Nielsen: «Det var perioden da talekompetansen og evnen til å begeistre og bevege en forsamling hadde en helt spesiell verdi som politisk ressurs.»