Fjernsyn

Før fjernsynets tid var politikerne mer eller mindre ett med sin offentlige rolle. Folk kjente dem som stortingsrepresentanter eller som partitillitsmenn: Et navn, en politikk, møtereferater i avisen, i høyden et portrettbilde. Bare en liten krets kunne ha noe slags personlig forhold til dem. Når de viste seg offentlig, var det på avstand: For et massepublikum er taleren en fjern, opphøyet skikkelse som det ikke er mulig å føle man kommer innpå som person.

I dag er politikerne en slags bekjente som alle og enhver finner det naturlig å kalle ved fornavn. Fjernsynet har rykket dem tett inn på livet: Når de uttaler seg, er det fra den andre siden av seernes salongbord. Der er de ofte, og i mange forskjellige, til dels ganske uformelle, situasjoner. De svarer på spørsmål under pressekonferanser, lar seg intervjue på vei ut fra møterom, samtaler om løst og fast i talk shows på fredagskvelden. Dermed er de langt på vei alminneliggjort: De viser seg ikke bare som politikere, men i høy grad som «seg selv». 

Slik blir de også vurdert, det vet de godt. Derfor legger de an en uformell samtaletone, som om de befant seg blant familie og naboer, og derfor begrunner de gjerne synspunktene sine med henvisning til egen personlig erfaring. Politikere som ikke til stadighet viser «mennesket bak rollen», synes å mangle integritet. De er ikke troverdige som hele og «ekte» personligheter. Når man først er blitt kjent med dem på denne måten, virker det jo også urimelig om de ikke er villig til å «by på seg selv». 

Av og til går kamera enda tettere på. Nærbildet avdekker disse ørsmå detaljene i kroppsuttrykket som ingen kan ha full kontroll over; seerne tar dem intuitivt som tegn på hvordan det egentlig står til i den talendes indre. Tidligere kunne ikke den slags spille noen som helst rolle i oppfatningen og verdsettelsen av en politisk tale; nå springer det oss direkte i synet som særdeles betydningsfullt. Folketalerens store, tydelige og kontrollerte fakter (hevet knyttneve, anklagende pekefinger) blir både for voldsomme og for tydelig villede i denne nye situasjonen. Den som prøver seg med slikt, blir sett som overspent, urimelig intens, antakelig litt gal. Politikerne prøver så godt de kan å avstå fra alt som kan minne om spill; seerne avleser de uvilkårlige reaksjonene deres (flakkende blikk, en nervøs rykning i munnvikene) som psykologiske symptomer. 

Jo, vi kjenner dem nå. De er ikke bare blitt synlige, men også nesten gjennomsiktige: Vi tror vi kan se om de har «kontakt med egne følelser», og virkelig mener hva de sier.

Det første skritt i retning av denne nye nærhet ble tatt i 1963. NRK dekket Kings Bay-saken med til sammen 73 timer direkte sending fra stortingssalen. Høyrerepresentanten Berte Rognerud var blant dem som tok poenget med det samme: «For den enkelte mann og kvinne, i alle fall der hvor fjernsynet er utbygd, er ikke stortingsrepresentantene lenger bare navn og stemmer som man har hørt. Nå har de på følelsen at de også kjenner representantene.