Avisreferat

I den politiske talens store tid – la oss si fra omlag 1870 til ut i 1930-årene – var det lesende publikum ofte langt større enn det lyttende. «Bjørnson kunde … gjerne ligegodt have talt fra Romsdalshorn som paa Folkemøderne i Dalene, hvis ikke Pressen havde øvet sin daglige Gjerning,» skrev Dagbladet i 1883. I avisredaksjonene ble politiske møter og stevner regnet som godt stoff. Referatene de brakte, var gjerne lange og detaljerte. Ofte kunne de være riktig tendensiøse. Men mange journalister satte sin ære i å ta vare på det som ble sagt, så ordrett og utførlig som mulig; mange av dem var åpenbart drevne i stenografi. Sammenlignet vi gjengivelsen i forskjellige aviser, ser vi at den i noen tilfeller var så samvittighetsfullt utført at den kan brukes som kilde i en database som dette. Med sine notater om latter og applaus, om tilrop og improviserte utfall kunne avisreferatet faktisk gi et mer realistisk inntrykk av talen enn manuskriptet den baserte seg på. 

Avisen var, men er ikke lenger en kanal for videreformidling av det talte ord. I samme historiske stund som båndopptageren satte journalisten i stand til å gjøre det perfekte referat, tapte de helt interessen. Moderne journaliser vil ikke være «mikrofonstativer» for politikerne. I stedet for ukritisk å reprodusere talernes versjon, produserer de aktivt sin egen. Godt nyhetsarbeid består i dag å finne en egen «vinkling» på stoffet, for å lage en «sak» som avisen kan være alene om. «Kritiske» og «kreative» journalister bryr seg ikke om talen som helhet, men fester seg ved et eller annet de kan utlegge som et «signal» eller et «utspill». Av alt som bel sagt, gjenfinner man i spaltene en setning, i beste fall to. 

«Den gode tale» hadde i sin tid en viss enhetlig komposisjon. Den hadde hode og hale, stigning og klimaks. Ofte konsentrerte den seg om én sak, ett bilde, én sentral formulering som den gjentok og varierte. Det var ikke minst dette som gav den et visst litterært preg: det var som helhet den skulle virke, både på tilhørere og lesere. Men helhetsvirkninger kan ikke moderne talere bry seg om. Hvor flotte de enn måtte være, trenger de ikke igjennom det journalistiske filter. At politikernes manuskripter nå gjerne arter seg som løse oppramsinger av saker og standpunkter, betyr at de har tilpasset seg nye betingelser; jo mer de farer over av likt og ulikt, desto større er sjansen for at journalistene vil kunne finne noe å skrive om. 

Det er kanskje ikke rett å si at talekunsten er i forfall. Å formulere sound bites som åte for journalister, er vel også en kunst som kan utføres godt eller dårlig. Men kunsten å komponere en tale, bygge opp intensitet underveis, utvikle en metafor, den er det tydeligvis gått nedover med.