Vi trenger en verdiopprustning

Velkommen til Landsmøte - og velkommen til Bergen!

 

Bergen setter spor … Komme hit i går. Innom Lillelungern, Festplassen … 

 

Slik det bare kan se ut – akkurat her – nå når våren er på sitt vakreste! 

 

Du vet, for bergensere er Bergen ikke bare en by. Det er verdens navle. Planetens toppunkt. Punktum. 

 

Et godt eksempel fikk vi i 2013, da leserne av USA Today kåret Bergen til Europas nest vakreste by. 

 

Foran Paris, Praha og Venezia! Men knepent slått av … Riga. 

 

Media ringte ordfører Drevland for en kommentar. Ho svarte naturlig nok kontant: – Her må det ha skjedd en feil.

 

Det hadde ho selvfølgelig rett i - som en ekte bergenser fra Vesterålen. 

For du trenger ikke være født her for å være bergenser. Du kan nemlig være bergenser av overbevisning.

 

KrF er en ektefødt bergenser. Å komme te Bergen, e å komma hem. 

 

Det var her det hele startet - i 1933.

 

Partiet vokste fram av motkulturene - med røtter helt tilbake til haugianerne. 

 

Dei som forandret Norge med tro og verdier i sekken, og gründerånd i blikket.

 

Dei bygde møller, sagbruk og skipsverft. Og dei bygde håp.

JA virkelig: Dei bygde på verdier – og skapte verdier.

 

Det store gjennombruddet kom etter krigen.

 

Folk hadde kjent på kroppen hva som skjer når totalitære strømminger og autoritære ledere tar over. Flere og flere så hvor sårbart demokratiet er uten noen grunnleggende fellesverdier og etiske normer. 

 

Derfor mobiliserte KrF bredt, med visjonen om et samfunn bygd på kristne grunnverdier.  

 

Dokke, Nå mobiliserer KrF igjen. Vi skal gjøre et godt valg.

 

Vi skal over sperregrensa!

 

For vi skal bidra til et nytt flertall og en ny regjering.

 

Vi skal sikre gjennomslag for en politikk som bygger på verdier – og skaper verdier. 

Vi lever i en tid preget av alvor. Blodig alvor. Europa står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. 

 

Palmesøndag ble vi igjen minnet om brutaliteten i Putins krig. 34 mennesker drept, 117 skadet, da russiske missiler traff Sumy – en ukrainsk by, full av sivile på vei til Gudstjeneste. Ikke et eneste militært mål. Bare liv – knust.

 

Og fortsatt er over 20.000 ukrainske barn bortført til Russland. Bort fra sine familier, bort fra sitt hjemland. Det er ikke bare opprørende. Det er en forbrytelse.

 

Da Russland invaderte Ukraina i 2022, regnet mange med at Kyiv ville falle i løpet av dager, kanskje uker. Men det skjedde ikke. Det ukrainske folk reiste seg – og har i over tre år forsvart sitt land, sin frihet og sitt demokrati.

 

Og jeg vet jeg har hele Landsmøtet med meg når jeg sier:

KrF står urokkelig sammen med det ukrainske folket

 

Vi ønsker fred. Ukrainerne selv ønsker fred mer enn noen. Men kapitulasjon er ikke fred. Og en fred diktert av Putin – den varer ikke.

 

Flere ganger har Russland inngått og brutt avtaler med Ukraina. De som fortsatt tror på gode intensjoner fra Moskva – må legge bort naiviteten. 

 

Slutten på denne krigen -  når den kommer, må ikke bare bli en midlertidig stans før Putin angriper igjen. 

 

Vi trenger en fred som er rettferdig, varig og til å stole på 

– for Ukraina og for hele Europa.

 

Kjære Landsmøte; Heller ikke Norge kan ta vår sikkerhet for gitt. Vi må styrke forsvaret. Og vi må gjøre det nå.

 

Vi må fremskynde Langtidsplanen for forsvaret. Vi må forenkle de militære anskaffelsesprosessene. Vi må øve mer, fylle lagrene og vi må trappe opp våpenproduksjonen i Norge. 

 

NATO er bærebjelken i vår forsvarspolitikk. Forsvarssamarbeidet med våre nordiske naboer og Storbritannia intensiveres. 

 

Samtidig er USA vår viktigste allierte og helt nødvendig for vår og Europas sikkerhet. Derfor må vi bygge tillit, og arbeide for at det samarbeidet består. 

 

Her står det politiske Norge sammen. Det er en stor styrke for landet vårt.

 

Jeg vil takke Statsministeren. Ja, for den fasthet han har vist i denne tiden. Og uansett om det er Solberg eller Støre som er statsminister etter valget, vet vi at Norges linje ligger fast. Slik skal det være.

 

For - å sikre land og folk – det er politikkens aller viktigste oppgave.

 

Sikkerhetssituasjonen er alvorlig. 

Men, den største trusselen er fortsatt ikke tanks over grensa – men angrep som holder seg under terskelen for krig: sabotasje, cyberangrep, spionasje og påvirkning. 

 

Dette er kriminalitet. Og det er politiet som står i førstelinjen.

 

Tidligere var skillet klart: Forsvaret tok seg av ytre trusler, politiet av indre. Men i dag bruker fremmede stater kriminelle nettverk som en del av sine strategier. Når vi ikke kan bevise at det er en stat som står bak, er det politiet som må etterforske, avsløre og stanse angrepet.

 

Likevel er politiet alvorlig nedprioritert. Politimestre forteller at de vet om mistenkelig aktivitet rundt kritisk infrastruktur – men mangler folk og utstyr til å følge opp.

 

Bare her i Vest politidistrikt - er det registrert over 1100 droneobservasjoner og sabotasjehandlinger rundt viktige energianlegg. Samtidig seiler Russlands skyggeflåte daglig langs kysten – mens politibåten står på henger og helikopteret mangler mannskap. Det er alvorlig.

 

Derfor trenger vi en akutt opptrapping. Politiet må styrkes: 

Med mannskap, med utstyr, med kapasitet. 

 

Grensekontroll, patruljering og etterforskning må få et reelt løft.

 

Så er det noen som mener at løsningen nå er å få Norge inn i EU.

 

Til det vil jeg si: Vi kan ikke snakke om sikkerhet i Europa og Norge uten NATO. Her ligger våre og kontinentets sikkerhetsgarantier – ikke i EU. Det er også EU-landene klar over. 

 

Så har KrFs løsning for handel og samarbeid med EU, blitt Norges løsning. EØS avtalen er utrolig viktig. Den må vi sikre og bygge videre på. 

 

Og i en tid som krever samling, trygghet og tydelighet, er ikke en ny splittende EU-debatt det landet vårt trenger. 

Vi gjør en alvorlig feil dersom vi tror at militær opprustning alene er nok. Det holde ikke, uansett hvor mye vi investerer. Vi trenger noe mer.

 

Noe stadig flere begynner å ane. Vi trodde vi var del av en stadig bedre, mer velutviklet og velinformert verden, som bare skulle innta nye nivå av velstand. Men så viser det seg at Demokratiet, freden og rommet for meningsytring er skjørt.

 

Prisgitt de som til enhver tid utøve makt og de strømningene som dominerer. Vi trenger derfor også noe mer grunnleggende enn militær opprustning.

 

Vi trenger en verdiopprustning.

 

Vi trenger å bygge et verdimessig vern i en urolig tid.

 

Ja - det er viktig med lagre for mat og medisinerer. Det er viktig med strømberedskap og tilfluktsrom. Men det finnes en beredskap som er enda viktigere:  

 

Motstandskraften i våre verdier. 

 

Et vern om menneskeverdet.
 En ring rundt ytringsfrihet og trosfrihet, rettstat og demokrati.
 
 
 

Ja, kan vi snakke om et løft for nåde – i en nådeløs tid? For tilgivelse.
 Et forsvar for sannhet – i en tid preget av løgn, konspirasjoner og polarisering.

 

Når felles verdier svekkes, svekkes også beredskapen mot de kreftene som vil splitte og bryte ned. 

 

Det er nettopp i en tid som denne med store endringer, uforutsigbarhet og utrygghet at fri meningsytring, mangfold, trosfrihet og det liberale demokratiet er avgjørende. Ja, selve motgiften mot det totalitære.

 

Det er disse Verdiene som gjør Norge sterk 

 

Derfor er skolen helt avgjørende. KrF har alltid sagt at skolen både skal utdanne og danne. I dag er dannelsen et lite brukt ord, men jeg vil si det er viktigere enn noensinne.

 

Skolen er vår indre forsvarslinje – Den må bygge et vern av demokratiforståelse, kritisk tenkning og respekt for kunnskap. 

 

Den skal utruste barn og unge til å stå støtt i møte med informasjonsflom, manipulerende algoritmer og kunstig intelligens. 

 

Skolen må formidle at det er etikken som skal styre teknikken – aldri motsatt.

 

Skolen og foreldrene i samarbeid, må hjelpe barna til mindre skjerm og mer lek. En barndom uten sosiale medier. Mindre tid på gaming og scrolling, og mer felleskap. Mindre influensere og mer vennskap.

 

Skolen skal utdanne – Ikke først og fremst forbrukere, men Folk, borgere som deltar, tar ansvar og bygger fellesskap. Forbrukere spør: "Hva får jeg?" Borgere spør: "Hva kan jeg bidra med?" 

 

For, demokratiet lever ikke av rettigheter alene – det lever av ansvar, deltakelse og tillit.

 
 

Ekte verdiopprustning handler også om røtter. 

 

Vi har nettopp markert at det er 1000 år siden kristenretten ble innført gjennom Gulatingsloven. Det var begynnelsen på den mest dyptgripende samfunnsendringen i vår historie.
 
 
 

Hevn ble erstattet med rett. Slaveriet tok slutt. Kvinner og barn fikk vern. Skikken med å sette ut uønskede barn opphørte. De svakeste fikk verdi.

 Kristendommen forvandlet ikke bare enkeltmenneskers tro – den la grunnmuren for rettsstaten og velferdssamfunnet. Helsevesen og skole.

 

Det finnes knapt en bedre anledning enn tusenårsjubileene til å styrke undervisningen om kristendommen og vår felles kulturarv. Ikke for å se bakover – men for å bygge for framtiden.

 

Derfor vil KrF gi kristendom og den kristne kulturarven større plass i KRLE-faget, slik vi har foreslått og vil kjempe for på Stortinget. 

 

Kjære Landsmøte,

Hvis vi virkelig skal ruste samfunnet for framtida, er kompetanse en forutsetning og skolen en nøkkel.

 

KrF har alltid vært et skoleparti. Fra Kjell Bondevik som sikret Høyskoler i distriktene og kjempet fram friskoleloven. Til Jon Lilletun som har preget vår skolepolitiske tenkning mer enn noen. 

 

Mange kan nevnes, helt opp til i dag, med Kjell Ingolf som sammen med resten av oss fighter for friskolene - og går i spissen for helt nødvendige grep for norsk skole.

 

For, det trengs et krafttak for kvalitet i skolen. Norske elevers ferdigheter i norsk, matte og naturfag har stupt til et nordisk bunnivå. 

 

En av tre gutter og en av fem jenter går ut av grunnskolen med så svake leseferdigheter at de sliter med å lese en vanlig tekst. 

 

Seksåringene savner frileken. Mobbing, skolevegring og ADHD-diagnoser øker. Og færre enn før vil bli lærere.

 

Her har politikken sviktet.

 

Siden 90-tallet har vi brukt milliarder på å gjøre grunnskolen til sammen 2 år lengre - uten at en kan vise til noe som helst økning i læringsutbytte. 

 

OECD sier det rett ut: Det er ikke lengden på skoledagen som avgjør læringen – det er kvaliteten.

 

Høyresiden roper på mer disiplin – ja takk, sier vi i KrF. Vi gir oss ikke før det er ro i klasserommet.

 

Venstresiden snakker om mer praktisk undervisning – ja takk, sier vi. Alle barn må møtes med respekt for de evnene de har.

 

Men KrFs inngang er klar: Forskjellen på en god skole, og en dårlig skole er læreren. 

 

Vi må rekruttere flere lærere. Vi må beholde flere lærere. Og vi må gi hver lærer tid, tillit og bedre lønn.

 

Se til Finland, der lærer elevene mest i Norden, de gjør det best i Europeiske undersøkelser – Og det gjør dei, uten at de bruker mer ressurser på skolen enn Norge. 

 

KrF vil korte ned skoledagen til finsk nivå. Innføre foreldrebetaling for SFO for de aller rikeste. 

 

Milliardene vi sparer – vil vi bruke på 50 000 kroner ekstra i lønn til lærerne. Redusert undervisningstid for kontaktlærere. Og et løft for trykte lærebøker – fordi forskning viser et mye større læringsutbytte når en bruker ekte bøker.

 

Samtidig vil vi bedre vilkårene og styrke økonomien for friskolene. 

 

KrF-skolen handler ikke om å gjøre barna klare for skolen, men å gjøre skolen klar for barna! 

 

Verdiopprustning handler også om hva vi må si nei til.
 
 
 

Nei til voldskultur i gatene. Nei til æreskultur og vold i hjemmet. Nei til kvinneundertrykking, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
 
 
 

Og vi sier nei til islamistisk voldsideologi som sprer hat mot jøder og truer konvertitter. 

 

Dette er ikke holdninger vi kan møte med stillhet, eller kompromiss. Dette er ikke noe utgangspunkt for dialog. Dette er krefter vi må bekjempe – med rettstat, lov og verdier.

 

For står vi ikke opp for det som bygger, slipper vi til det som river ned. 

 

Jeg tror den danske statsministeren Mette Fredriksen er inne på noe viktig, da hun nylig etterlyste nettopp en åndelig opprusting. 

 

Hun pekte på Kirken som en viktig verdibærer - i fredstid og i krisetid. 

 

Det har hun rett i.

 

Kirken er mer enn et treningssenter man kan kjøpe seg plass på. Det er en umistelig del av vår sosiale og åndelige infrastruktur. Kirken er verdt å investere i.

 

En verdiopprustning handler også om respekten for våre eldre - foreldre og besteforeldre. Respekten for de som har gått foran.

 

Når sykehjemsplassen ikke er der når en trenger den som mest, rokker det ved selve fundamentet i velferdssamfunnet: At fellesskapet stiller opp når livet butter imot.

 

KrF skal være en kraft for verdig omsorg – med trygghet i alderdommen, rett medisinsk hjelp, næringsrik mat og et botilbud som faktisk finnes. 

 

Klarer vi ikke å gi våre eldre trygg og verdig omsorg – da har Norge mistet noe av sin verdimessige ryggrad. Da har Norge virkelig blitt fattig. 

 

Det skjer ikke på KrFs vakt. 

 

Et samfunns reelle styrke, viser seg ikke i antall soldater eller størrelsen på budsjettet. Det viser seg i menneskesynet. 

 

Har dere sett Team Pølsa? Det er verdiopprustning i seg selv. Gjennom vinteren har den herlige gjengen inspirert, rørt og utfordret oss. 

 

Jeg var så heldig å ta imot Syver fra Team Pølsa på Stortinget. Han har barnedemens*, og sist jeg hørte hadde han samlet inn nesten 20 millioner kroner til forskning for å finne en kur mot sykdommen. For et forbilde. 

 

Jeg tror Team Pølsa viser et mangfold som gjør Norge mer ekte og mer menneskelig. Jeg tror det treffer noe hos folk. Ingen av oss ønsker et samfunn der vi blir vurdert ut fra prestasjoner, forbruk eller nytte.

 

Folk ønsker et samfunn som løfter hvert enkelt menneskes verdi. Den verdien vi eier – ikke på grunn av det vi har eller gjør – men nettopp fordi vi er mennesker.

 

Dokke, her er folk mye mer enig med KrFs verdier, enn de er med det politiske maskineriet her i landet.

 

For dessverre ser vi at det tas politiske veivalg, som tar oss i feil retning.

 

Da KrF for 15 år siden advarte mot et sorteringssamfunn, ble vi beskyldt for skremselsretorikk. Men det som en gang ble kalt et skremselsbilde, er nå virkelighet: i dag blir over 90 prosent av barn som får påvist Downs syndrom nettopp sortert bort.

 

Og regjeringens dramatiske utvidelse av abortloven, kombinert med fosterdiagnostikk, åpner dørene på vidt gap for enda mer sortering. 

 

Men vi ønsker ikke det. Vi ønsker ikke et samfunn uten annerledeshet. Det ville være et kaldere, fattigere og mindre menneskelig samfunn. 

 

Vi ønsker ikke at foreldre i Norge som får barn med Downs skal oppleve seg som en byrde for felleskapet. Tvert imot – de skal oppleve støtte, fellesskap og respekt.

 

Da KrF satt i regjering, innførte vi en frivillig kontaktfamilieordning. En ordning der foreldre som venter barn med ekstra behov, kan møte familier som allerede har gått veien før dem. En ordning for å støtte, og å vise fram mulighetene og gledene – ikke bare utfordringene. 

 

Den ordningen likte ikke Arbeiderpartiet. Så de fjernet den. 

Kjære Landsmøte – den ordningen skal vi gjeninnføre. 

 

I dag advarer vi mot konsekvensene av å åpne døren for dødshjelp.

 

FrP vil ha det innført. Venstre vil utrede det. Men vi trenger ingen ny utredning. Erfaringene fra Nederland er utredning nok.

 

I 2002 ble dødshjelp legalisert i Nederland. Det skulle være for en svært begrenset gruppe alvorlig syke, med kort tid igjen å leve. I dag, 20 år senere, velger mer enn 10 000 mennesker dødshjelp hvert år.

 

Og det blir flere og flere. De gruppene som øker mest, er unge jenter med psykisk uhelse og eldre med demens. 

 

Når dødshjelp først blir en mulighet, blir det fort også et press. Et stille press. Et «jeg vil ikke være til bry». Et «de hadde det nok bedre uten meg» ... 

 

Så har vi selvsagt sterk empati og respekt for historier om vonde sykdomsforløp og ulidelige smerter. 

 

Men KrF insisterer likevel på at helsevesenets oppgave er å behandle og redde liv – ikke å avslutte det. Vi vil ikke ha dødshjelp. Vi vil ha livshjelp. 

 

Vårt nei til legalisering av lege assistert selvmord er også et nei til et samfunn der det eneste liv som synes å ha verdi, er det velfungerende og produktive. 

 

Det er samtidig et ja til bedret livshjelp i livets sluttfase, et ja til omtanke og barmhjertighet, et ja til smertelindring, et ja til fellesskap og åpenhet om døden.

 

Vi mener det er et svik å diskutere legalisering av dødshjelp, før vi har bygget ut og styrket tilbudet for smertelindring og palliasjon. Det finnes alternativer – det finnes hjelp.

 

KrF har foreslått en egen medisinsk spesialitet i palliativ medisin. Stortinget vedtok det forrige periode. Fire år, og en Arbeiderpartiregjering senere har ingenting skjedd. 

 

Dokke, vi trenger et nytt flertall og en ny regjering! 

 

Verden er i uro. Mange frykter økonomisk kollaps. Men, det finnes noe som er langt mer ødeleggende for et samfunn – en verdikollaps.

 

For det er all grunn til å si ifra – når USAs president undergraver sannheten og gjør løgn som et politisk verktøy. Det er ikke bare skremmende. Det er ødeleggende. Og det sprer seg.

 

Vi ser hvordan makt settes over rett. Hvordan akademisk frihet knebles. Hvordan frie medier presses. Hvordan rettsstaten svekkes, og demokratiske prinsipper trues.

 

Og dette skjer ikke i et fjernt diktatur – men hos vår viktigste allierte.

 

I Det hvite hus foretrekkes nå trusler og tollmurer fremfor rettsorden og internasjonalt samarbeid.
 
 
 

Palmesøndag, da russiske missiler som nevnt traff sivile ukrainere på vei til gudstjeneste – valgte Donald Trump å legge skylden på Zelenskyj.
 Ikke et ord om Putins ansvar.

 

Vi ønsker et sterkt og nært forhold til USA. Vi vil verne om det verdifellesskapet som generasjoner har bygd opp over Atlanteren.
 
 
 

Men når sentrale verdier nå kastes over bord – i høyt tempo. Bør det ringe en bjelle. En vekker - til økt bevissthet om hvilke verdier vi står på. 

 

Flommen av løgn, trusler og konspirasjoner – innfall og utfall – fra lederen av den frie verden, er ikke bare trist. Den er farlig. 

 

Dette handler ikke om et TV-show. Det handler om millioner av menneskers liv og fremtid.

 

Verdens kanskje fremste fagmiljø for utvikling og nødhjelp – USAID – er i ferd med å bli knust.

 

Livsviktig bistand og global helsehjelp kuttes. Ikke fordi det ikke virker. 

 

Ikke fordi det ikke redder liv. Men fordi det ikke gjør USA rikere og mektigere.

 

Millioner av liv vil gå tapt.

 

Bare ett eksempel: Det amerikansk-initierte arbeidet mot AIDS – PEPFAR – har alene reddet over 26 millioner liv. USA har virkelig bidratt stort. Nå står dette i fare.

 

Når verdens ledere snur ryggen til de svakeste – er det ikke bare et politisk nederlag – det er en moralsk kollaps.
 
 
 

Akkurat nå har 15 millioner barn i Sudan akutt behov for hjelp.
 De lever i en virkelighet preget av sult, utbrudd av dødelige sykdommer – og en 1000 prosent økning i vold mot barn. 

 

Men dette når sjelden forsiden. Det skaper ikke klikk. Det vekker ikke overskrifter.

 

Nøden øker. Hjelpen kuttes.

 

Og det er ikke bare USA. Flere av verdens rike giverland vender seg bort.
 Norge holder fortsatt stand. Men vi kan og bør gjøre mer. 

 

Vi kan ta lederskap – slik vi har gjort før. Innen global helse. Innen helsesikkerhet. Norge kan ta initiativ. Men regjeringen er fryktelig stille.

 

Jeg kan love dere én ting:
 KrF kommer aldri til å tie i møte med internasjonal urettferdighet.
 KrF kommer aldri til å være stille om sult, om fattigdom, om forfølgelse.
 KrF kommer aldri til å gi opp kampen mot urettferdige systemer som holder mennesker nede og utnytter de mest sårbare. 

 

Dette er kjernen i en verdiopprustning - Det finnes ingen ekte beredskap uten medmenneskelighet. Og det finnes ingen trygg fremtid som ikke har rom for de som står aller svakest.

Det er ikke nok å ruste opp forsvaret. Vi må også ruste opp verdiskapingen.

 

For en sterk økonomi gir oss motstandskraft – i møte med kriser, usikkerhet og uro.

 

I generasjoner har små og mellomstore bedrifter vært ryggraden i norsk økonomi. Det er de som får hjulene til å gå rundt. De skaper arbeidsplasser, investerer i lokalsamfunn – og bygger verdier vi alle nyter godt av.

 

Men i dag opplever mange bedriftseiere noe helt bakvendt:
 At de må tappe bedriften for kapital – for å betale formuesskatt.
 
 
 

Penger som kunne gått til nye ansatte, nye investeringer og nye idéer, forsvinner ut av bedriften.

 

Og hvem rammes? Ikke de utenlandske eierne – bare de norske.
 Det er urettferdig, og det er usmart.

 

Vi trenger en næringspolitikk som styrker, ikke svekker, konkurransekraften til norsk eierskap.

 

Men hva har regjeringen levert? Jo, en såkalt aktiv næringspolitikk, som har bestått av: Nye skatter, midlertidige skatter og til og med skatter med tilbakevirkende kraft …

 

Bare de siste tre årene har regjeringen økt skattene for norske eiere og bedrifter med 30 milliarder kroner. Det er nesten 200 millioner kroner i uka. Hver uke!

 

Det er klart det skaper usikkerhet. Det bremser investeringer. Det kveler nyskaping. 

 Det gjør det vanskeligere å starte noe nytt, og vanskeligere å vokse.

 

Jeg har reist landet rundt de siste månedene. Møtt gründere, småbedriftseiere og industriledere. Folk som ikke bare tenker på bunnlinja – men på bygda si, byen sin, og arbeidsplassen til folk. De fortjener bedre. De fortjener en ny regjering.

 

En regjering som fjerner formuesskatten på arbeidende kapital.

En regjering som gir næringslivet langsiktige og stabile rammevilkår.
En regjering som heier på lokalt eierskap og norske gründere.
 En regjering som gjør det lettere å starte bedrifter – ikke vanskeligere.

 

For det handler ikke bare om tall og prosent. Det handler om arbeidsplasser. Om drømmer som blir til bedrifter. Og om lokalsamfunn som blir sterke – fordi noen tok sjansen – og tok ansvar. 

Regjeringen har skjønt det: Motstandskraften i samfunnet starter hjemme.

Vi har alle fått beskjed om å ha et lite beredskapslager i kjelleren – med vann, hermetikk, fyrstikker og bergenske fiskeboller. 

 

Det er fornuftig. Men, la oss være ærlige: Det som virkelig gjør Norge robust – det er ikke lapskaus på lager. Framtidens trygghet skapes i familien selv – ikke i boden.

 

For det er jo i familien det skjer! Det er der vi lærer forskjellen på rett og galt.
 Der lærer vi å dele, be om unnskyldning – og å tømme oppvaskmaskinen, i hvert fall på gode dager … 

 

Familien er samfunnets hjørnestein. Der formes karakter. Der bygges felleskap. Der legges grunnlaget for ansvar, kjærlighet – og kanskje litt tålmodighet.

 

Sterke, frie og trygge familier gir et samfunn med ekte motstandskraft.

 

Men nå ser vi en utvikling som bør bekymre oss: Fødselsraten er historisk lav. Systemet, politikken, belønner det å vente. Og nye studier fra institutt for samfunnsforskning viser at mange opplever at økonomien er et hinder for å få barn.

 

Vi vet at nordmenn i snitt får færre barn enn de ønsker seg.
 Det gjelder både de som vurderer å få sitt første barn – og de som gjerne vil ha nummer tre eller fire. Klart det koster.  Når behovet melder seg for et ekstra bilsete eller enda et rom til i leiligheten. 

 

KrF vil gjøre noe med det. Vi foreslår skattelette per barn.  

 

50.000 kroner i fradrag for hvert av de to første barna. 100.000 kroner for barn nummer tre og utover. En familie med tre barn og 700.000 i inntekt får da et fradrag på 200.000.

 

Det monner. Det gir frihet. Og det gjør det lettere å si ja – til det fineste i livet.

 

For barn er en rikdom. Den største rikdommen vi kan få. Så ja – vårt skatteforslag er på en måte skattelette til de aller rikeste. Men det lever vi godt med! 

 

Jeg synes statsminister Støre sa noe veldig bra i sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte. Han sa:

 

«Vi skal gjøre det viktigste i folks liv – til det viktigste i vår politikk.»

 

Flott sagt, men vet du hva som ikke ble nevnt med et ord i talen etterpå? 

 

Familien. 

 

I Arbeiderpartiets program er det heller ikke et eneste ord – om utfordring med synkende fødselsrater, og å legge til rette for at folk kan få flere barn. Ikke et ord. 

 

Familienes betydning og behov er ikke på radaren til regjeringen. Det som er bra for familien må alt for ofte vike for det som er bra for arbeidslinjen.

 

For eksempel den statlige detaljstyringen av foreldrepermisjonen. 

Det er ikke vår linje. KRF vil gi familiene mer frihet, mer tillit og vi vil fjerne den fullstendig rigide tredelingen av permisjonen.

 

Vi vil bygge et samfunn der familiene får frihet - og støtte når de trenger det. 

For det finnes ikke noe mer framtidsrettet, mer samfunnsbyggende, forebyggende eller mer verdifullt – enn å satse på familien.

 

Og tro meg – jeg lever ikke i en drømmeverden der alle familier er perfekte, lykkelig gift og har 3,2 barn. Jeg vet at familielivet kan være kaotisk, krevende – og langt fra Instagram-glansbilder. Men jeg er overbevist om én ting:

 

Skal vi bygge et varmere samfunn, preget av fellesskap, ansvar og omsorg – da må vi løfte familien.

 

Skal vi lykkes med en ekte verdiopprustning, da trenger vi en renessanse for familiepolitikken. For det er i familien at de viktigste verdiene formes. Det er der vi lærer kjærlighet, respekt og tilhørighet. Og det er der barn får røtter – og vinger.

 

Å satse på familien, er å styrke samfunnets motstandskraft. 

Ingen politisk oppgave er viktigere enn Norges og nordmenns sikkerhet. Den ytre og den indre sikkerheten henger sammen. Begge er nødvendig for et trygt samfunn.

 

Er vi i ferd med å venne oss til overskrifter som burde fått alarmen til å gå: Eksplosiv økning i kokainbruk, Oslo er blitt Skandinavias kokainhovedstad, og 17 prosent av gutter i tredje på videregående der har prøvd kokain.

 

Dette er dramatisk. Og det handler ikke bare om Oslo. Det gjelder hele landet. Vi ser en mørk utvikling med flere overdoser, flere unge rekruttert inn i kriminelle nettverk og en brutalisering vi ikke har sett maken til i Norge.

 

Vi vet hvor dette kan ende. Vi trenger bare å se over grensa.

I Stockholm var det én eksplosjon – hver eneste dag – i januar. 

31 sprengninger på én måned. Gjengvolden i Sverige har utviklet seg til en nasjonal krise. Og svensk politi sier rett ut: De grep ikke tidlig nok inn.

 

Vi må ikke gjøre samme feilen her.

 

I Norge er det blitt 427 færre politifolk siden dagens regjering tiltrådte. Oppklaringsprosenten har stupt med 40 prosent. Antall saker som henlegges selv om politiet vet hvem som gjorde det – har doblet seg siden 2021. Samtidig vurderer Kripos trusselen fra organisert kriminalitet som høyere enn noensinne.

 

Og vet dere hva? Det merkes. Ungdom sier det går like fort å få kokain levert på døra som å bestille en pizza. Ifølge Blåkors opplever én av fire unge at kokain er like vanlig som alkohol på fest.

 

Vi har fått et samfunn der det virker lettere å få tak i narkotika enn hjelp.

 

Dette er ikke bare et helsepolitisk spørsmål. Det er et trygghetsspørsmål. Det er et forebyggingsspørsmål. Det er et sikkerhetsspørsmål.

 

Derfor har KrF foreslått å gi politiet verktøyene de trenger – som mulighet til å ta en enkel spyttprøve eller gjennomføre ransaking når det er mistanke om narkotika. 

 

Regjeringen beveger seg i riktig retning med rusreformforslaget som ble lagt fram før påsken. Men, det er både for sent og for slapt. 

 

Vi kan ikke sitte stille og se på at normaliseringen av narkotika skyter fart blant ungdom.

 

KrF sier nei til legalisering. Nei til normalisering. Ja til å styrke politiet. Ja til å ruste opp tollvesenet. Ja til å stanse de kriminelle gjengene.

 

Og vi sier: Foreldre må få støtte – men de må også ta mer ansvar.

 

Narkotikapolitikk er verdipolitikk.

 

Dette handler om hvilket Norge vi vil ha. Om barna våre skal vokse opp med trygghet – eller frykt. 

 

Enten tar vi grep nå – eller så lar vi problemene vokse seg så store at vi ikke klarer å håndtere dem i morgen.

 

KrF velger trygghet. Vi velger ansvar. Vi velger å handle – før det er for sent.

 

Og la meg legge til. Utfordret Støre i spørretimen i går. 

Gatehospitalet her  i Bergen gir livsviktig hjelp til alvorlig rusavhengige. Nå må de kutte 40 % av staben og 1000 liggedøgn for pasientene, på grunn av for lite tilskudd … 

 

Et kvalitetstilbud som er bygget opp over mange år raseres.  Gode fagmiljø svekkes. Ting rives ned, som ikke bare kan bestilles igjen når man innser at man trenger dem. 

 

Dette rammer de mest sårbare. Det er prioriteringer som setter systemer foran mennesker, ideologi foran behov – og prinsipper foran sunn fornuft.

 

Derfor sier vi til Arbeiderpartiet: Ikke tving Frelsesarmeen og pasientene ut i enda en omkamp. Få på plass en redningspakke nå – og en varig, forutsigbar finansiering. 

 

Gatehospitalet må få leve.

 

Kjære Landsmøte, 

 

KrF går til valg for en ny regjering. 

Vi går til valg for en ny politisk kurs.

 

Vi ønsker Erna Solberg som Statsminister. Hun vil best representere det naturlige tyngdepunktet i et sentrum-høyre samarbeid. 

 

Men først og fremst går vi til valg for å styrke KrF. Det er det som er jobben vår sammen nå!

 

For med et sterkere KrF – får vi kraft til å dra politikken mot sentrum.

 

Kraft til å legge til rette for næringsliv og nyskapning. Kraft til å sette familien først. Og kraft til å si tydelig nei til Narkotika. 

 

Det vil gi oss kraft til å sikre nok sykehjemsplasser og en eldreomsorg med verdighet. Kraft til å styrke norsk landbruk og levende lokalsamfunn. Til en skole som setter barnas behov først.

 

KrF vil alltid være en kraft for menneskeverd. For et samfunn med plass til alle. En kraft for at ingen skal sorteres ut i livets begynnelse. Ingen skal stemples ut i alderdommen. 

 

KrF vil alltid være en kraft for klima, natur og miljø – ja, for god forvaltning av skaperverket.

 

KrF vil alltid være en kraft for de utsatte, fattige og mest sårbare i vårt samfunn – og internasjonalt. 

 

KrF vil være en kraft for verdiopprustning og skaperkraft. Den pakken får du ingen andre steder.

 

Før påske besøkte jeg Roseslottet, øverst i Holmenkollen. Det er en gripende og kraftfull kunstinstallasjon av Vebjørn Sand, som med pensel og symboler forteller om livet og lidelsen

 

– og verdiene som ble satt på prøve, som ble satt ut av spill - frarøvet under okkupasjonen. Og ikke minst om å stå opp - urokkelig mot hat, antisemittisme og rasisme.

 

Min morfar Knut, KrFer og ung ordfører i Nesset. Fikk skrivepulten sin konfiskert av tyskerne under krigen. Den pulten står hjemme hos meg nå.

Et fysisk symbol på motstand. På verdier. På kamp.

 

Og jeg glemmer aldri farmors historie. Om da Henry Rinnans folk plutselig stod på kjøkkenet og spurte etter bestefar Asbjørn. De mistenkte ham for å hjelpe motstandsbevegelsen med å reparere og skjule radioutstyr. Noe han også gjorde – med livet som innsats.

 

Flere og flere tidsvitner er borte nå.

 

Derfor er Roseslottet en viktig påminnelse. Viser hva en ekte verdiopprustning krever. Det er mye vi tar for gitt..som en selvfølge.

  

Kongebjørka en av fem 20-35 meter høye gullinnstallasjoner - som ett av midtpunktene i Roseslottet. Representerer Kongens Nei. Viktigheten av å beskytte Grunnloven. Verdiene. Demokrati, Ytringsfriheten. Trosfriheten. Menneskeverdet. 

 

Som Vebjørn Sand sa ved inngangen, med henvisning til Gullet som ble fraktet ut av landet, brakt i sikkerhet da tyskerne okkuperte landet - Så er det nettopp Verdiene -  som er vår virkelige gullbeholdning. 

 

Et bilde, og historien bak, traff meg særlig hardt. Det handlet om nazistenes massemord på 200.000 mennesker med funksjonsnedsettelser. Mer enn 5000 av dem var barn. Drapene var del av det såkalte eutanasiprogrammet, som ble bygget opp i Tyskland allerede før krigsutbruddet. 

Befolkningen visste hva som skjedde og blant annet kirken protesterte. Programmet ble offisielt stanset i 1941 – men drapene fortsatte gjennom hele krigen.

 

Verdiopprustning handler om å bygge et vern. Et etisk og menneskelig vern mot forakten for svakhet. Mot tanken om at noen liv er mer verdt enn andre. Mot sortering og gradering.

 

Det er ikke nok med kunnskap – vi trenger verdier. Det er ikke nok med teknologiske fremskritt – de må styres av etisk bevissthet. Det er ikke nok å ruste opp forsvaret – vi trenger en verdiopprustning.

 

 

Og kjære Landsmøte, det er ikke noe parti som er bedre rustet til å ta opp denne kampen - enn KrF.  Menneskeverdet er i partiets ryggmarg. Det er kjernen i et kristent menneskesyn. Verdier som samler. Ikke splitter. 

 

En slik verdimønstring er ikke kulturkrig der en setter folk opp mot hverandre. KrFs linje er en annen. Vi skal bidra med tydelige standpunkt og gode verdier inn i dialog og debatt. Meningsmangfold, respekt og toleranse. Det er forutsetningen for et godt og varmere samfunn.

 

Som bygger på verdier og skaper verdier.