Godtfolk!
Det er eit år sidan no - at eg vart velståande for ei tid: På nokre få januardagar voks bankkontoen til det dobbelte. Vi kunne strø om oss med pengar - iallfall i nokre veker, kona og eg. Vi var i Brasil, men vi var ikkje på børsen i Sao Paulo. Vi hadde gjeve oss til eit halvt års tid i ein liten by sør i landet, Sao Leopoldo, med mange fattige, nokre velståande, få rike og ein luthersk høgskule.
Så ein januardag slo dei globale spekulantane til. Det var ikkje meir å vinna på den krisa dei hadde laga i Asia. No kasta dei seg over Brasil, og trekte ut pengar i tru på forteneste. Valutaen -reals - knakk saman på nokre dagar - i eit av dei store industrilanda i verda. Det var ikkje skjedd noko med produksjonen, eller med politikken eller med handelen. Men spekulantar hadde flytta pengar.
Eg hadde ikkje gjort anna enn å lesa og skriva om alt anna enn pengar. Men eg sat att med god forteneste saman med spekulantane i London og New York og Sao Paulo.
Nede i byen steig brødprisen - også for dei som ikkje hadde råd til dagleg brød. Der er tretti millionar av dei i Brasil. Og kelneren på fortausrestauranten - det var sommar der i januar - ville ha det dobbelte for Cola-glaset. Men det var greitt nok. Eg hadde råd, med dobbelt så mange reals som dagen før.
Så kom eg heim etter eit halvt år. Det Norske Samlaget sette meg til å oppdatera ei bok om norsk historie på 1900-talet som var blitt nesten ti år gamal. Boka gjekk fram til 1990, og no skulle ho førast fram til år 2000. Eg trudde det skulle gå greitt. For ti år sidan hadde eg skrive om åttitalet. Det tok ein månad, hugsar eg. Usikkert og subjektivt måtte det bli å skriva om så nære saker. Ja vel. Men den gongen var det ei nokolunde fast verd å skriva mot. No galdt det nittitalet. Det gjekk snart to månader, det gjekk tre - nesten fire månader. Assistenten fauk mellom arkiv og kontor etter stoff eg trong. Skulle eg aldri bli ferdig? Eg var blitt nokre år eldre. Var det alders kalk frå årene mine som no la seg på PC-en? Eg trur ikkje det. Anna arbeid gjekk like glatt som før. Men verda ikring var blitt så mykje annleis at ho var vanskelegare å få tak i - mykje vanskelegare. Den trugande stabiliteten og absurde tryggleiken gjennom førti år - den kalde krigens faste grense mot atomkatastrofen - var borte. Eit imperium hadde brote saman. Statar sprakk. Nasjonale konfliktar. Massakrar. Krig var tilbake i Europa. Tempoet, takten i forandringane hadde auka enormt. Bankane braut saman her heime - i statens fang: Sikkert som banken? Oljeprisar svinga - og politisk popularitet fauk opp og ned. Geir Helljesen i TV slutta snakka om «grunnfjell» av veljarar under politiske parti. Gallupkurvene i det ein gong så stabile Gerhardsen-, Bratteli-, Gro- og Willoch-landet likna no på konturane av Jotunheimen i kveldssol.
Eg måtte laga nytt føreord og opning om 1900-talet og fann fram festtalene frå sist hundreåret vende: Dei store ord om «den nye arbeidsdagen» - om demokratiet, framsteget, sosialismen - kollektive visjonar om ei betre verd - fylte skåltalene den gongen.
Og no? Det skorta ikkje på taler. Men kvar var dei store orda om framtida? Kanskje har eg blitt så van med store ord at eg ikkje høyrer dei. Men dei eg høyrde, galdt det som hadde vore. Framover? Ville vår teknologiske verd overleva overgangen frå 99 til 00? Eller var det og ein bløff - til 30 milliardar til IT-bransjen?
Eg har ikkje sett andre visjonar no enn forventning om enda meir teknologi - meir digitalisering, meir avanserte mobiltelefonar - og at det gjeld å henga med så vi ikkje blir taparar. For det må for all del andre bli - i den globale tevlinga og her heime: Det gjeld at våre bom blir vinnarar - når skilnadene i vilkår mellom folk her og ute aukar. Nokre må bli taparar - men ikkje våre born! Så vi må få meir PC i skulen! Iallfall det!
Det er svært få som verkeleg har våga snakka om framtida ved dette sekelskiftet. Og grunnane er ikkje så vanskelege å sjå. Eg trur vi kjenner oss meir usikre om framtida enn ved noko tidlegare tiårsskifte sidan verdskrigen. Eg kom til å kalla boka mi for Industrisamfunnet - frå vokstervisse til framtidstvil.
Kva gjer uvissa med oss? Tilbake til Brasil: Middelklassens villaer - med to meter høge stålgjerde ikring - med rekkja av sylkvasse spyd og piggtråd på toppen og alarmsystem. Eller dei verkeleg rike - bak festningar av høge murar og væpna vakter dag og natt. Også den lutherske høgskulen lærte om Gud bak piggtråd.
Vart det varmt om natta og svevnen nølte med å koma, gav eg meg til å høyra på to vakter som gjekk mellom vanlege middelstandshus nede i bakken. Dei hadde varselfløyter og sende korte fløyt til kvarandre med ujamne, men tette mellomrom så den eine skulle vita at den andre var der framleis, og at alt var i orden. Heile natta. Eg talde sekund mellom fløyta til eg sovna.
Men her nord har vi det trygt. Vi har olje, og vi ligg på verdstoppen i mobiltelefonbruk. Vi har og tryggingsnett mot naud og vi har teknologi på høgaste nivå. Og folkestyre og velferdsstat og tryggleik. Inntil ulykkene skjer - som ikkje kan skje - slik det har vore i vinter.
Kva skjer med oss? «Privatisering» av tenester er eit omstridd tema. Eg skal ikkje ta opp det. For det skjer ei mykje viktigare privatisering: At folk dreg seg tilbake - nettopp frå folkestyre og deltaking: Snart er det berre vel halvparten av oss som stemmer ved val. Vi har vel våre partibøker, mange av oss framleis, - men dei færraste går på politiske møte. Partisekretærane - som staten no betalar - slit med å finna folk som vil stå på kommunevallistene. Her er nok den verkeleg farlege privatisering: At dei som steller med samfunnsspørsmål - og er deltakarar - blir færre, blir ei «politisk klasse», ein «elite». Om ti-femten år er medlemskartoteka til dei politiske partia tomme, om utviklinga går som no.
«Globalisering» - somme omgrep opplyser. Andre fordunklar. Somme er mot «globalisering». Andre er for. Dei som er mot, snakkar om kapitalrørsler. Dei som er for, snakkar om idear som kryssar landegrenser. Så bra det er. Det må alle forstå. Men idear har kryssa landegrenser i eit par tusen år. Difor feirar vi jul. Og at verda var global, og at det kunne handlast over landegrenser - det har vi visst sidan renessansen og dei store oppdagingane. Det nye er at stengslene ved grensene for pengestraumane i stor mon har falle nesten fullstendig bort. Dei demokratiske regjeringane har gjeve opp å styra pengeflyttarane nasjonalt. Og det finst ikkje noko nytt system til å styra dei internasjonalt. Vi har skilt politikk og marknad. Kapital som før vart rekna som ein del av ein nasjons rikdom, er no del av fleirnasjonale selskaps rikdom, finanskapital som flyttar mellom land og verdsdelar med tastetrykk på PC-ar i kontora til marknadens mektige. Dei største transnasjonale er større i pengemengd enn mellomstore statar. Dei spreier sine pengar over alle landegrenser og kan spela regjeringar og nasjonalbankar over ende.
Det var borgarskapet som skapte nasjonalstatane som ramme om økonomisk aktivitet - som marknadsramme. I den forma er nasjonalstatane på veg ut.
Og her endrar verda seg i ekspresstempo. For ti år sidan var det meste av kapitaloverføringane til dei tretti større og meir utvikla u-land statlege. I dag overgår dei private kapitalstraumane langt dei statlege - fordi næringslivet i land som Brasil, Mexico, India, Sør-Korea osv. blir kjøpt opp av dei fleirnasjonale. Dette er også ei privatisering som er viktigare enn anbodsrundane i Oslo kommune.
For ganske få år sidan var dei fleste pengeoverføringane mellom statane betaling for varer. I dag er dette ein forsvinnande del - nokre få prosent - mot dei globale flaumane av kapital og valuta mellom dei fleirnasjonales spekulative pengeplasseringar - og omplasseringar.
Verknadene av denne globaliseringa av kapitalen har verka nokså ulikt. I Kina og ein del andre asiatiske land har dei fattige blitt færre. I Afrika og Latin-Amerika blir dei fleire. Korleis globaliseringa av kapitalen verkar i morgon, veit ingen. Det er den nye uvissa vi lever i.
Da store delar av Asia låg på kne, kom altså turen til Brasil. Og det Brasils regjering gjorde i desperasjon, det var å finna ein ny direktør for nasjonalbanken: Dei kalla på ein av direktørane til sjølve megaspekulanten Soros, den største av dei alle, han som knekte det engelske pundet. Og som har skrive ei bok om sjokket da han oppdaga kva makt han hadde. Styraren av New York-kontoret hans overtok nasjonalbanken i Brasil. Han kjende ulvane - sin eigen rase. Og etter kvart gjekk det visst litt betre.
Kanskje er vi så små og usynlege, at når vi kryp tett saman her oppe under Nordpolen, er det ingen som finn på å spekulera mot den norske krona? Og vi har oljen. Og vi har pengar på bok heime og ute - og kan vera blant spekulantane sjølve. Og da er vi vel trygge - her. Med all vår teknologi, gasskraftverk og mobiltelefonar. Så det som ikkje kan skje her, det skjer ikkje.
Kan vi ein gong framme i det nye hundreåret greia å styra dei fleirnasjonale og pengestraumane slik at kloten ikkje blir enda meir utpint og dei fattige enda fattigare? Kan det politiske demokratiet ta makta tilbake frå den globale kapitalmarknaden? Vi må greia det. Men eg veit ikkje korleis. Og dei med politisk ansvar vågar visst ikkje spørja.
Dette vart ein dyster tale - så langt. Men akkurat i dag meistrar eg ikkje det muntre sundagskåseri. La meg likevel fortelja til slutt om eit par saker som har kome til å oppta meg mykje dei siste månadene - og der eg anar rom for framtidstru:
Vi må til Brasil att. Kona og eg sat og døste ein tidleg morgon på ein buss. Vi skulle sitja der det meste av dagen. For i Brasil reiser ein med buss - time etter time. Folk flest har ikkje råd til å fly. Eg hadde halde foredrag langt inne i landet - i tobakkslandet - for ei svær forsamling studentar i ein by som heitte «Den heilage krossen» - Santa Cruz. Eg var invitert til å tala om «Kvifor Noreg sa nei til EU?» Det hadde faktisk vekt interesse. Eg døste og hadde det bra. Tenkte på rapporten heim til «Nei til EU» - om meiningsfellane i tobakkslandet kring «Santa Cruz». Og motorvegen var god: Eit fleirnasjonalt selskap hadde kjøpt han billeg av staten, rusta han opp - og tente godt på høge bompengar. Det var store plakatar langs vegen på begge sider - for Volvo, Mitsubishi, Monsanto, Budweiser, Marlborough osv. Men så kvapp eg. Teologen vakna: Ein svær plakat - like fargerik som dei andre, men med ein annan tekst: «Direitos humanos - presente do Deus». Menneskerettane - Guds «presang», Guds gåve? Ja, det kan nok bli ei preike når eg kjem heim, tenkte eg. Men så vart eg usikker. «Presente» - tyder det presang? Eller kanskje det heller tyder «nærvær»: «Menneskerettane - Guds nærvær». Ein frigjeringsteolog hadde tenkt - tenkte eg. Heime slo eg opp i ordboka: «Presente» kunne tyda begge delar. Og det var vel poenget: Guds gåve - Guds nærvær: menneskerettane.
Det flyktige kryssar grensene i den postmoderne verda: Ein bil varer ti år, ein mobiltelefon fem, ein fusjon to-tre, og eit aksjekjøp er ordna på eit sekund ved eit tastetrykk.
Men noko varig kryssar også grensene - idear, visjonar, truer: Kanskje innvandrarane til Noreg er Guds gåver - og vi tek imot dei og minnest menneskerettane: Buddhistar - med visdom som har vist sin slitestyrke og samla med seg menneskeleg erfaring i to tusen fem hundre år - om fred: Ingen herførar har drepe i Buddhas namn, så vidt eg veit. Eller hinduar - med ein religion som ingen veit kor gamal er, men der dei veit at livet er heilagt - jamvel eit dyrs liv. Eller sikhane under turbanen som vrakar kastestell og veit noko om likeverd. Eller islam - litt yngre enn kristendomen - med ein sosialetikk om medmenneskeleg ansvar - klårare uttrykt enn i den religion eg trur på. Eller humanismen i vår verd med røter attover til renessanse - og vidare til Platon og Aristoteles. Dette er det varige som har blitt til hjå menneska - mellom alt det flyktige.
Kanskje framtidsvona midt i alt det flyktige ligg i møtet mellom det varige i våre truer: At den ånds kraft som har levd over tusenåra, kan sameinast i same lei - i ein global etikk til vern om det verdige på jorda: menneskelivet.
For nokre år sidan var religionsdialog eit fyord i Den norske kyrkja - og eit framandord hjå andre. Slik er det ikkje lenger. Muslimar, buddhistar, kristne, humanetikarar sit ved same bord fleire stader - også i vårt land - og ser etter det som er felles. Og enda viktigare: ser etter hjå grannen om det er noko vi har gløymt, som kan gjera vår tru rikare.
Vi må få til det nye religionsfaget, KRL-faget, som no haltar: At born frå tidleg alder lærer at det er naturleg at menneske har ulik tru, og kan gje kvarandre mykje med det, er truleg det viktigaste vilkåret for at framtida skal bli sivilisert. Truleg er det faget noko av det viktigaste som har skjedd i skulen - at religionsdialogen får ein naturleg plass i klasseromet. Så gjeld det berre å utvikla faget vidare slik at minoritetane kjenner seg trygge på det. Det skal vera mogleg. Det må vera mogleg.
Eg trur at religionsdialogen er viktig fordi han kan skipa betre grunnlag for arbeidet med ein global etikk, på tvers av religionsgrenser. Mykje tankekraft blir sett inn på det i fleire internasjonale miljø. Den katolske teologen Hans Kung spelar ei sentral rolle. For nokre år sidan vart det halde eit «Verdsparlamentfor religionane». Eit anna tiltak hadde kongress i Sør-Afrika like før jul. Fred mellom religionar er vilkår for fred i verda, seier Kung. Og skal vi greia skapa ei sivilisert verd inn i den uvissa vi ser, er det truleg naudsynt å samla dei erfaringar menneslekta har samla opp i religionane og livssyna: Få dei i dialogposisjon - at den moralske krafta kan føra i same lei.
Kanskje blir kultur viktigare enn pengar om kloten skal bestå. Nokre snakka mykje om skulen i valkampen i fjor - to parti på kvar sin veng. Eg har tenkt mykje på det: Iblant kan ein få inntrykk av at poenget er å skaffa fleire PC-ar i klasseromet. Ein dag er vel klasseromet fullt. Men om kultur og verdiar blir det som skal skapa fellesskap mellom menneske når nasjonalstatane ikkje greier det lenger, blir skulen enda viktigare - med innhald av ånd og tanke.
Og så eit eventyr til slutt - frå Brasil, sjølvsagt: To og eit halvt tusen menneske i ei li utanfor millionbyen Porto Alegre. Dei budde i telt av svart jordbruksplast. Dei hadde budd der i fleire månader. Dei fleste kom frå «favelas» - slumbyane av plank og papp og blekk som kransar alle større byar i Brasil. Andre frå brakklagde gods, frå sesongvandrande landarbeidarflokkar. Det var dei utstøytte, dei utfattige som den moderne «globaliserte» økonomien ikkje hadde bruk for. Dei hadde marsjert gjennom Brasil under parolen «Dei utstøyttes rop». No gjekk dei til handling.
Dei finst nesten overalt, dei utstøytte, hundretals millionar i Afrika, Asia, Latin-Amerika - etter kvart også Europa: Det nye skiljet mellom dei som er innanfor, og dei som er utanfor. Snart bur halvparten av millionbyen Sao Paulo i favelas - slumbyar utan vatn, utan straum, utan kloakk - utan adresse. Store delar av den tredje verda held på å gå under i slik urbanisering.
Dei utstøytte i Brasil brøyter seg veg for å koma innanfor. Her i leiren lærte dei solidaritet. Her lærte dei å lesa og skriva. Her lærte dei om samfunn, om jordbruk, om menneskerettar og om menneskeverd. 250 ungar gjekk på skule under svart plast. Dei vaksne hadde møte under svart plast. Dei feira messe under svart plast.
Dei venta at ein morgon ville det koma lastebilar. Dei ville bryta leiren på nokre timar og klemma seg saman på lasteplana. Så ville dei dukka opp uventa på eit av dei vanvittig store godsa som låg brakk fordi jordbruk ikkje lønte seg for rikmannen. Der ville dei reisa telta att, ta fram hakker og spadar, byrja dyrka jorda. Etter Brasils grunnlov skal jord som ikkje er i bruk, nyttast til jordreform. Movimento dos Trabalhadores Rurais sem Terra (MST), rørsla av jordlause landarbeidarar, meiner dei set grunnlova i verk når dei okkuperer ledig jord.
Det kunne koma væpna politi og jaga dei. Det kunne koma dødsskvadronar. 1500 jordlause har mista livet sidan frigjeringsteologar sette i gang MST for 15 år sidan. Men dei har og lykkast - fått tak i jord. Eit par hundre tusen familiar har skaffa seg eit nytt tilvære - ut av fattigdom og elende. Dei dyrkar maten dei treng og sel resten gjennom eigne samvirkelag som foredlar og marknadsfører produkta i næraste by - og jamvel på verdsmarknaden.
Dei aller fattigaste, os excluidos, dei utstøytte som den nyliberale økonomiske politikken ikkje har plass for, finn saman, finn sitt menneskeverd og si von - og byrjar omskipa Brasil nedanfrå.
Militærdiktatura er ute i Latin-Amerika - og vel er det. Men dei demokratiske regima greier ikkje endra dei vanvittige sosiale forholda. Geriljaen er stort sett knust. Og Cuba er ikkje noko lys lenger.
Lyset for ei noko resignert venstreside er MST: Dei fattige som tek tak i sin lagnad, byrjar endra livet sjølve - i fellesskap. Eg trur dei er på rett veg: Skal framtida bli meir sivilisert, må nokre finna vegen tilbake til jorda - nokre av dei ekskluderte.
Og i Brasil skjer det. Eg trur dette var det viktigaste eg hadde med tilbake frå Brasil - at dei fattige sjølve byrja omskipa landet nedanfrå til eit menneskeverdig samfunn. Kona mi, Elisabeth Karen, fekk til ei utstilling om MST på Landbruksmuseet på Ås. To leiarar frå Brasil kom hit og møtte organisasjonar i landbruk, samvirke og u-hjelp. Med Kirkens Nødhjelp og Utviklingsfondet og Latin-Amerika-gruppene i brodden blir det skipa eit «konsortium» til støtte for MST her. Mange var interesserte i å knyta band over havet. Dei ante ein ljoske inn over i det tusenåret vi no møter.