På flukt i en verden med stengte grenser

Det var blitt 1956, og det var jul, elleve år etter den annen verdenskrig. Det gikk bedre. Ungene hadde fått leker og ski til jul, dampmaskiner og puslespill, votter og vanter. Men det var ikke fred i Europa, for en mor hadde lest i Fedrelandsvennen at det var kommet flyktninger til Kristiansand. Sovjet-unionen hadde okkupert Ungarn, og oppstanden mot overgrepet var slått ned. Halvannen million ungarere rømte over grensa til Østerrike, og noen var kommet hit. De ble innlosjert i uthus og hytter og gymsaler. De kom som familier og de hadde ikke mye i kofferten. 

Kvinnen hadde lest om dem, og første juledag gjorde hun som en del andre mødre som også hadde lest om flyktningene. Hun satte seg ned med ungene og fortalte om flyktningbarna som ikke hadde fått noen julegaver. «Men dere har jo fått så mange. Kanskje dere kunne dele?» Så barna hennes delte haugen, og pakket inn igjen den ene halvparten.

I ei køyeseng av jern i en gymsal i Kristiansand satt en gutt fra Ungarn, Peter het han, og så forundret på lekene han hadde fått. Hvor kom de fra? De voksne sa det var fra norske unger. De hadde delt det de hadde fått til jul.

Så går det et tiår, og Kina forgriper seg på Tibet. Oppstanden blir slått ned, Dalai Lama rømmer til India, og folket følger ham. De flykter videre og noen ender i Europa som flyktninger. I 1964 kom 31 gutter med danskebåten til Oslo. De skal bli norgesberømte som «de tibetanske flyktningene». De blir tatt imot med hornorkester ved brygga og ført til Oslo rådhus. Der blir guttene bukket inn av ordfører Rolf Stranger som kunne by på brødskiver med ost og norsk melk. Så blir de sendt til en ledig tømmervilla på Tranberg ovenfor Gjøvik, hvor de bodde. De gikk på skole og de gikk på ski. De lærte norsk og diagonalgang.

Så går ti nye år i etterkrigens Norge, og Studenterlunden fylles av pakistanere. De var riktignok ikke flyktninger, men like fremmede. Pakistanerne hadde tatt seg til Europa for å skaffe jobb. I helgene samlet de seg de langs benkene oppover Karl Johan. Det var meget eksotisk og fargerikt, og de oppførte seg som om de var i Karachi. De babla i vei, som vi sa om deres språk. Vi visste ikke om urdu. Og de fikk jobber vi ikke ville ha. Etter kort tid ble noen av dem portører på Ullevål sykehus og trillet pasienter til og fra operasjonssalene. Ingen av oss ante at ungene deres - tretti år senere - skulle dukke opp på det samme sykehuset, som kirurger.

Om de var flyktninger eller innvandrere: Vi hadde gjestfriheten i blodet. Og det har vi, tross sterke motkrefter, fortsatt. Vi var flyktningers beste venner, oppflasket på Marte Svennerud, Bergprekenen og Gro Harlem Brundtland. Det var typisk norsk å være god.

Vi var et uskyldig land. Fritt for rasisme, om vi ser bort fra samene. Vi var uten etnisk diskriminering, om ser bort fra sigøynerkollektivet på Ekeberg. Vi var uforstående til at et land vi elsket, USA, hadde lover som plasserte svarte på egne busser og skoler. Rasediskrimineringen i dette lovede landet var uforståelig, så vi ga i 1964 Nobels fredspris til borgerrettighetsbevegelsens leder, Martin Luther King, så han kunne rydde opp. Det var han som «had a dream» vi alle delte, og som fikk avskaffet de rasistiske loven, før han ble skutt fire år senere.

Vi var på hans side, og vi er en humanitær stormakt. Om vi ser bort fra slavehandelen mellom Afrika og de karibiske øyer, som vi var en del av.

Vi har vært rasismens motgift, om vi ser bort fra begeistringen for rasehygiene og målingene av langskaller og kort skaller. Den berømte fremskrittets helsedirektør, Karl Evang skrev i 1934 at «de arvemessig, biologiske mindreverdige» burde steriliseres. Det gjaldt å begrense dårlige arvebærer. Evang var en hedersmann fra Arbeiderpartiet. 

Vi er godhetstyrannene som vet andres beste, bortsett fra at Barnetimen på sekstitallet sendte en hørespillserie om de hvite overmenneskene Stanley og Livingstone og deres svarte bærerne, fremstilt som idioter.

Men alt dette har vi lagt bak oss. Vi er de rene og ranke, som vant krigen, som gir fredspriser til rasismens banemenn, som er barnebarn av Fridtjof Nansen og sønner av Erik Bye.

Vi bærer gjerne på gullstol dem som har sloss for ytringsfrihet og rettferdighet, og som til slutt måtte rømme.  

Flyktningene, jeg vet hvem de er. Jeg kjenner deres navn. De har fortalt meg sine historier. Jeg vet om deres drømmer.

Hun står ved Chad-sjøen og har mistet sin datter til Boko Haram. Mannen er drept, hun har noen unger rundt seg. Farer truer over alt. Hun har passert en grense, men har ikke pass. Og verden bryr seg ikke om henne.

Han er femten og bor tett med familien i Kenya. Somalisk flyktning. Han ble det fordi militsgrupper ødela det landet han skulle vokse opp i. Han eier ingen ting som kan bli til noe. Bortsett fra en mobiltelefon og et kontantkort.

I Sør-Sudan kommer en kvinne med to barn til en matstasjon Bahr el Ghazal. I fjor var hun lærer og en attraktiv dame. Ungene hennes døde på veien. Jeg ser hun kommer med to foreldreløse unger hun fant på veien. Hun får aldri noen flyktningstatus. Hun har ikke rømte langt nok. Men hun er sulten nok.

På trappa til universitetet i Cape Town sitter en gruppe studenter fra Kongo og Nigeria. De leser statsvitenskap i verdens vakreste by, men kommer seg ikke hjem.

Jeg finner dem overalt. De blir fraktet langs en smuglerrute gjennom Mali for å havne i Libya, og kanskje komme over Middelhavet. De har et kart og en drøm om å finne en trygg havn et sted i Europa. Andre håper at krigen må ta slutt, så de kan komme seg hjem.

På Mortensrud treffer jeg en familie fra Marokko. De er så vakre og velkledde. I mer enn et år har de sittet her. Foreldrene med akademisk utdannelse. Skarpe tenåringsdøtre. Men ingen trenger dem i verdens rikeste land. Her på asylmottaket er de intetanende om at mennesker her i landet ser dem som sleipe lykkejegere. 

Jeg vet om noen ekte lykkejegere! De var mange, de var norske og de var 800.000 til sammen. Det var attenhundretall og de skulle til Amerika. De var fattige og undertrykte, eventyrlystne og nevenyttige. Og bare hver fjerde flyttet hjem igjen. 

De gjorde forresten alt det som vi bebreider dagens flyktninger og asylsøkere for å gjøre. Edvard Hoem har beskrevet dem i sine utvandrerromaner i tre bind, og han skriver om egen slekt. De hadde ingen planer om å gli inn og bli en del av samfunnet de var kommet til. De bygget egne kirker. De opprettet egne menigheter. De gjorde en ære av å snakke norsk. De holdt på matskikkene hjemmefra. De menget seg ikke med folk, om de ikke måtte, men holdt seg til mennesker de kjente slekta til. Lutefisk og lapskaus, strikkekofter og lefse, salmeboka og Pontoppidan. Det er dette vi i dag, 150 år senere, ærer dem for og holder jubileer for. De tok vare på sin kultur. Etter hvert, noen generasjoner senere, ble disse lykkejegerne fullverdige amerikanere.

USA tok 800 000 nordmenn, to millioner irer; Ja de skapte en smeltedigel av mangfold og forskjellighet, og ble en suksess. Helt til de nå møter forfallet under et motsatt slagord «America first». Hvor mange har vi plass til? Vi er fem millioner mennesker med tretten kvadratkilometer til hver. Tomme asylmottak og forsamlingslokaler, ledige leiligheter og hybler, forteller ordførere oss. Hvor mange? 

Og hvem skal komme til dette eventyrlandet Soria? Er det ... Moria? Vi har fått deres lidelser inn med teskjeer, fra Aylan med blå shorts og rød skjorte som lå druknet på stranda, til skrekkens blikk fra dem som berger seg i land. Fra de syke rallende i Moria, de skrikende fødende, lekende barn som har en stein i hjertet, ungdommer som lengter etter skole og kjærlighet og annenslags spenning. Vi kan ikke si at vi ikke visste. Og de kunne ikke ane at det rike Europa hadde overlatt hele ansvaret til sin fattige greske fetter. 

Hvem i Soria skal ta Moria?

Du har hørt argumentene for at femti er nok. Kommer det flere, vil ryktene gå og de vil storme oss i tusenvis. En dominoeffekt som knapt noen forsker går god for. 

Send dem hjem! Ja, har du sett bildene av syriske byer? De ligner Berlin i 1945.

Send dem til nærområdet! Ja, du mener de tyrkiske flyktningleirene?

Men hvorfor akkurat Moria? Det finnes da like stor nød overalt. Det stemmer, men hvilken annen leir skal inn om Moria skal ut? Er det monsterleirene for dem som har rømt fra Al Shibaab? Eller de som har flyktet fra Boko Haram? De som sitter i armodets og voldens leirer i Libya? Jeg har ikke sett noen forslag. Det finnes alltid noen som har det verre. Men er ikke Moria ille nok?

Hvilke krav skal vi stille til oss selv. Skal vi være generøse? Rause? Barmhjertige? Solidariske? Nestekjærlige?

Ingen av delene. Vi skal være: strenge. Det er hovedordet for vårt syn på flyktninger. Siden kom «rettferdig» til som sidebegrep. Selv Arbeiderpartiet mente det fikk holde, helt til de sminket hensikten med kompromissordet «human».

Jeg savner Jon Lilletuns buldrende, rause røst i denne forknytte retorikk. I 2004 satte kommunalminister Erna Solberg tall på hvor mange kvoteflyktninger vi kunne ta. 750, og ingen flere. Hun halverte antallet vi pleide å ta. Jon, som var parlamentarisk leder i KrF fnyste. «Jeg dobler!» Begrunnelsen var at det var blitt flere flyktninger. Og så, et uimotståelig argument: Det kommer flere asylsøkere til Norge. Derfor har vi - må vi ha - ledig kapasitet. I Jons verden kunne det ikke være et Soria uten Moria.

I striden om hvor mange som skal få sin søknad behandlet høres det ut som vi kan bestemme det selv. Etter FNs flyktningkonvensjon har enhver flyktning rett til å få sin søknad behandlet. Deler av vår flyktningdebatt er derfor unødvendig, uopplyst og grenseløst umoralsk.. 

Flyktningene kom til Europa. Vi så reportasjene med horder av fattige mennesker fra Midtøsten. De fleste rømte fra en skrekkens borgerkrig i Syria. Strømmen over Middelhavet brakte Europa er i krise. 

Nei, den gjorde ikke det. Det var flyktningene som var i krise. For det var ikke mange ansvarsbevisste statsledere på jobb det året. Men Angela Merkel var hjemme og sa hun kunne ta en million. Flyktningene vasset i myrer, klatret over gamle murer og under nye gjerder. Østeuropeiske land pusset opp sin nasjonalisme og ville holde landet fritt for utøy. 

Flyktningene kom etter hvert hit, også, selv om vi var lengst unna. Vi satt helt stille i båten, i håp om ikke å bli oppdaget. 

Syriakrigen drev 11 millioner på flukt. La oss snakke om nærområdene. De tok fire millioner. Libanon fikk halvannen million, det vi si at hvert fjerde menneske som bor i Libanon er en flyktning fra Syria, og de skal bli der lenge. Hvor stabilt er det for et samfunn som sliter med demokratiet? Hvordan er det å bo i telt når det snør? 

400 000 er på vei til Europa. Tenk på et fruktfat av syriske flyktninger der Tyrkia, Jordan og Libanon har tatt sine. Da er det en epleskrott igjen som skala til Europa og fordeles blant femti land. Kan vi klare det? Uganda har tatt imot halvannen million. Det har også Bangladesh, det har Sudan. Og det har Etiopia.

Det er der jeg treffer dem, på grensa mot Eritrea. Et autoritært regime truet med å fange ungdommer gatelangs og innrullere dem i en militærtjeneste som kanskje vil vare i tjue år. Det var en form for slavearbeid, kasernene likner på fengsler, og i arrestene sitter folk som hadde sagt og skrevet for mye. Her hadde syttenåringene sittet i tre år. De spilte fotballspill og de spilte i band, for hverandre. De fikk undervisning, men hva skulle de bruke den til? Grensa hjem var stengt, og de kom seg ikke videre. De var til oppbevaring. Alle dager var like. De vokste opp og fikk kjærester, til ingen nytte. De savnet søsken, men visste ikke om hverken mamma eller pappa. De var i det nærområdet som noen av oss har sagt at det er der vi skal hjelpe dem. 

De hadde drømmen om å bli til noe, men de kunne ikke dra hjem. Etiopia ville ikke bruke dem til annen enn fyll i en flyktningleir med solid gjerde. De drømte om Europa, men de hadde ingen far eller bestefar å diskutere med. Dette store livsprosjektet måtte bli til i lavmælte samtaler. De hadde reiseruta i hodet, de visste hvor de skulle dra. De skalv når de tenkte på risken, og de hadde vurdert fluktrutene over Middelhavet. Men turde de det? Hvordan krysser du Sahara? Jeg orket ikke å fortelle dem hva folk i paradislandet de ville til, kalte dem. Lykkejegere.

I Libanon er de hvite plastteltene med FN-logo sirlig plasser, så langt øyet rekker. De har rømt av fare for sitt liv. Her sitter de, stuet sammen i vinterens kulde og sommerens hete. Ørkesløst, halve slekta fyller opp. Det blir konflikter i trange telt, det blir misnøye. Det er matkøer, vannkøer, dokøer, sykekøer. De er uenige om hvordan leiren skal styres. Her er ulike politiske meninger det blir spenninger av, noen griper til nevene, andre til våpen. Livet i en flyktningleir får ikke fram det beste i folk. 

For det er her, i nærområdet, de skal hjelpes, hele menneskehavet. Det er best for dem, og best for våre penger.

Det var Fremskrittspartiet som kom med denne løsning, å hjelpe dem der de er. Det humanitære regnestykket var enkelt. For summen av en flyktning tatt hjem til Norge, kunne vi heller hjulpet ti ganger så mange. Å hjelpe dem i nærområdene ... hvorfor hadde ingen tenkt på det før?    

Å hjelpe folk der de er har vi faktisk gjort i snart to hundre år. Den første som hjalp dem der de var, var Misjonsselskapets første misjonær Hans Schrøder, som i 1843 dro til Zululand. Det tok riktignok 14 år før den første zulu ble frelst, men i mellomtida helbredet han sykdommer, bygget opp helsevesenet, lærte dem å lese og skrive. I tillegg fikk de sin første grammatikk. Der etter Madagaskar, og så halve Afrika. Til og med Kina og Santalistan. Deretter kom de humanitære organisasjoner. Røde Kors startet tjue år senere med å trøste og bære skadde ut av krigssoner. Så kom flyktningrådet, Folkehjelpa, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Fredskorpset, hele rekken av humanitære organisasjoner. I 1968 kom Norad med langsiktige utviklingsprosjekter for at de selv skulle få skape et godt liv nettopp der de bodde. En prosent av brutto nasjonalproduktet skal gå til den typen arbeid. 

Men det er ett parti som hele tiden, bastant og hardnakket, har gått imot. Det er det partiet som sier vi skal hjelpe dem der de er. Fremskrittspartiet har bekjempet denne sløsing med skattebetalernes penger som heller skulle gått til syke og ensomme gamle. Partistifteren Anders Lange kalte offentlige bevilgninger til bistand for «negerskatt». Han ville ikke gi penger til «svarte banditter». Der har du tankegodset til dem som i dag ber oss om å hjelpe dem der de er.

Jeg har vært «der de bor». Jeg har sett flyktningleirene som vi har budt dem som har rømt fra krig og konflikt, fattigdom og sult, flommer og tørke. Gjørme, køer, sykdommer, gråt og tenners gnidsel. Jeg har aldri sett verden by dem et samfunn med gater og kloakk, og skoler og arbeidsplasser og et hjem. Og ingen ting er permanent, bortsett fra deres ulykke. Hvor er den millionbyen som Libanons flyktninger hadde trengt? 

I Kenya fant jeg hundretusener stuet sammen i en leir for vettskremte flyktninger fra Somalia. De hadde gjort det beste ut av det. Driftige kvinner drev småforretninger. Mennene var smeder og snekkere. Ungene gikk på bambusskole, her var kirker og moskeer. Her var mye bedre enn hjemme i Somalia, men det var bare en plastduk til naboen, ei vannkran nede i veien. Det var intet liv. 

Men de visste hvor de skulle. De skulle hjem igjen, til Baidoa og Mogadishu, til en åker utenfor Kismayo eller lenger nord. Hjem, det var meningen med å være her. Det er meningen for de fleste flyktninger, å komme hjem. Men noen få desperate kan ikke det. Det er for farlig å vende hjem. De hadde vært politisk aktive eller hadde vært farlige journalister. De drømte seg videre til Europa. Noen ganske få. Så ble de veiet og funnet tung nok av FN. De ble kvoteflyktninger etter flyktningkonvensjonen av 1951, dvs. personer «som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse.» Så finnes det noen andre, som har berget seg ut av krigen. Eller de redde, tynne, slitne tenåringene som driver gjennom Asia, Afrika eller Europa på jakt etter FNs godkjenning. 

Jeg har hørt hvordan de blir omtalt. De er slu sjarlataner med en ennå sluere familiefar som har sendt dem ut på en farefull ferd blant miner og menneskesmuglere, og som har ett mål. Å komme seg fram til matfatet og så vinke resten av storfamilien over. Det er de som vil ruinere oss. De koster for mye. Velferdsstaten klarer det ikke. OK, da. La oss ta 3000, som et kompromiss.

Men ordførerne vil ha flere. Herbergene står tomme og det er plass i et land med ti tusen milliarder kroner på bok og med et helt apparat til å integrere dem. 

Men de vil jo helst ikke hit. De vil helst hjem, og noen av dem dra etter hvert hjem. Når krigen er over og de kan bygge opp landet og familien med penger de har tjent her. Da kan de også sette seg ned med nye slekter og fortelle spennende historier om den gang bestefar var med og frigjorde landet.

Kanskje er de helter, men det ble de aldri her. Vi har våre egne krigshelter. De andre, har jeg lest trodde de ville bli inn i landet på gullstol av godhetens tyranner som skal sy puter under armene. Landet hvor du slipper å jobbe.

Men koster de ikke millioner? Jo, de gjør det. Akkurat som nordmenn. Men i gjennomsnitt koster flyktninger i løpet av et livsløp mer. Det vet vi. Sivilisasjon og anstendighet koster. Av den som er meget gitt, skal der meget kreves. Det er det moralske regnestykket som skiller oss fra dyrene. 

Det destruktive synet på flyktninger tilhører noen få, men deres uredigerte adgang til internettets mørke kommentarfelt får dem til å høres tallrike ut. 

Derfor er jeg forbauset over hvilken vennlighet flyktninger og asylsøkere tross alt blir møtt med, når man i tillegg ser hvilken negativ omtale de får i redaktørstyrte mediene. De knyttes alltid til problemer, som annerledes oppførsel, rare kulturuttrykk, delt svømmeundervisning, hijab, jihadisme, radikalisering. 

Når vi får anledning, viser vi at nettrollene er de få: For fem år siden, under det vi kalte flyktningkrisa, strømmet flere busslaster til asylsenteret på Tøyen i Oslo, der jeg bor. Hvem tok imot dem, bortsett fra kommunen? Det var frivillige fra hele byen, de kom fra øst og vest for Akerselva. De hadde parafinovner og pizza, lammekoteletter og ulltepper. Det var spontant, folkelig og omfattende. Det var vinter og de var dårlig kledd. De satt i utendørs køer og brukte all den engelsken de hadde fått med seg, i samtaler med gjennomsnittlige nordmenn.  

 

Vil du ha muslimer som nabo? spør meningsmålerne. Etter å ha lest alle de negative reportasjene om deres avvikende adferd, er det kanskje ikke rart at noe er skeptiske. Du har lest om moralpolitiet på Grønland, gjengslagsmål på Tøyen, somaliske kvinner som er analfabeter, menn som tukter sine døtre, tvangsgifte, koranskoler i Djibouti og forbud mot å dra på leirskole. Det er bare dager siden Siv Jensen beskrev innvandrerfamilien, og hva de driver med: søskenbarnekteskap, omskjæring, tvangsekteskap, en ukultur som ikke hører hjemme her. Grove overgrep, fratas muligheten for frie liv. Sånn vil vi naturligvis ikke ha det. 

Og sånn har vi det heller ikke, vi som bor midt blant dem. Hva er sant, og hva er løgn? Spør de som bor der. Spør meg. Jeg bor midt mellom Tøyen og Grønland i Oslo, to fargerike, vibrerende, energiske bydeler i Oslo. Her er mange med doktorgrad, og her er mange fattige. Det er flere muslimer enn kristne. Grønland menighet er for de få. De tre moskeene er for de mange. Det var her Dagsrevyen viste er reportasje om vold og knivstikking på t-banen. De hadde jobbet med reportasjen i et halvt år. Det skjønner jeg godt, for jeg tar t-banen to ganger om dagen, tidlig og sent, og har aldri sett en kniv. Jeg har lest i Aftenposten om moralpolitiet her, men muslimjentene jeg kjenner har aldri sett dem. Selv om de kan melde om en streng far og ei mor som misliker miniskjørt. 

Det som plager dem mest, er noe annet. Nyhetsformidlingen. Alt som handler om terror og brutal ondskap, handler også om islam. De føler seg maktesløse. Jihadister har da ikke noe med islam å gjøre. Like lite som Ku Klux Klan er uttrykk for kristendommen. Å få det fineste du vet om, din tro, tilgriset av gale menn, er så krenkende. 

Så snakker vi om de nære ting, hva som skjer rundt hjørnet, om de usunne holdningene i innvandrerfamilier. Døtrene forteller. De sukker over strenge regler for påkledning, press om å unngå norske gutter, oppfordring til et strengt muslimsk liv. De føler seg krenket over hva egne voksne kan si om deres fornorskede livsform med dongeribukser og russefeiring. De fører en kamp, i virkeligheten for noe som likner «norske verdier».

Hva som griper meg er gjenkjennelsen. For dette er jo vår egen ungdomskamp, vi som har levd en stund. Vi husker godt den tid da mor skulle være hjemme og far skulle bestemme hvem vi var sammen med. Min oppvekst i bibelbeltet var uten kino og danseskole, uten verdslige gleder og underholdning som kunne skape avstand mellom oss og Gud.

Samtalene fra trange, barnerike leiligheten på Grønland og Tøyen og Holmlia er et ekko fra egen oppvekst. Det er den samme historie, og derfor vet jeg hva som kommer til å skje. Annen og tredje generasjons innvandrere vil finne sin norske livsform, tilpasset det liberale samfunnet og husfreden hjemme. Det er likevel en lang reise og en tung kamp de fører, og de fortjener vår oppmerksom, de skamløse jentene, Sana fra Skam som sto opp for muslimske verdier, Faten al-Hussaini, som tok oppgjøret med jihadistene, som Fatima fra Steinkjer som ba Hans Rotmos slutte å sammenligne innvandrere med skadedyr. 

Flyktninger har langt å gå, og de er ikke framme når de er kommet fram.

Selv ser jeg den lange veien nye landsmenn har å gå for å finne fram til den norske væremåten mellom kvinner og menn. Jeg merker det hver gang jeg drikker te med en student i hijab på Grønlands mange fortausserveringer. Blikkene veksler fra undring til skepsis. Hun håper at det ikke dukker opp en bror eller onkel. Men det er den veien de skal gå, generasjon etter generasjon, for å bli nyttige og passende bindestreksnordmenn. Og de må medgi at det sitter langt inne å kritisere sin egen religion. Det har vel mang en troende kristen også kjent på.

Og noen etniske nordmenn trekker et lettelsens sukk hver gang de treffer en muslim som har oppgitt islam og kan ta seg en øl, som river av seg hijaben og dropper uvanen med å vende seg mot Mekka. Den perfekte muslim, veltilpasset i det gudløse moderne Norge, er han som har gitt opp sin tro. De er våre favorittinnvandrere. Ja, Carl I. Hagen vil ha dem assimilert. De skal bli akkurat som oss. Det er like enkelt som å utslette samer.

De pakistanerne som kom hit på syttitallet var velkomne som billig arbeidskraft. Men var det noen som tenkte på at hver av dem var et helt univers med en helt annen kultur, religion og væremåte? Ingen av oss tenkte at de skulle ha plass som seg selv.

I Cape Town blir jeg slått av det asiatiske kjøkken, den særegne orientalske arkitekturen, de mange moskeene og eksotiske menn i hvite kjortler på en fredag. De som skapte dette, er etterkommere av slavene østfra. De kom hit som gratis muskelkraft for to hundre år siden, men brakte samtidig med seg en hel verden.

Vi krever av dem som kommer hit, at de skal respektere menneskerettigheter, ytringsfriheten, retten til å ha - eller forkaste - en Gud, og kvinner skal ha samme rettigheter og roller som menn. Dette er universelle menneskerettigheter de må vende seg til, men det har da innvandrerungdommen for lengst gjort. Så får vi gi foreldrene deres litt tid, og uro på veien.

De skal integreres, og lære seg den norske væremåten. De skal lære seg språket vårt og behandle folk som nordmenn flest. Og det er jo det de planlegger, men de vil også være seg selv.  

Jeg ser for meg det fargerike Norge som kan likne på det regnbuelandet erkebiskop Desmond så for seg i Sør-Afrika da apartheid var over. Forskjellene som delte dem i svart, farget og hvit var ikke splittende. De var forskjellene som gjorde dem litt rikere.

Fremmedengstelige nordmenn har bladd i Koranen og funnet ut at Mohammed var gift med en niåring. De har lest om forherligelse av krigen og hevnen. Hvordan kvinners menneskeverd knuses under menns hæler.

Men har de lest Bibelen like nøye, disse tilhengere av «våre kristne verdier»? Vet de at Gud gjorde en trettenåring gravid? Har de lest om syndefallet, da Gud drukner alle bortsett fra Noa, historiens første folkemord? 

Og hevneren Gud... Patriarkene hadde like mange koner som Mohammed. Det gamle testamente forteller om både voldtekter og overgrep. 

Måtte disse nye skriftlærde blant oss en dag snuble over hva som skjer innenfor det intellektuelle euro-islam som nettopp jobber med å finne den vestlige utgaven av deres religion, slik vi engang måtte gjøre med vår ørkenreligion. Den kom hit via Aten og Roma. Og Jesus ble nordmann. En dag kommer Mohammed fra Grønland.

Det er det ikke alle som tror på. Siv Jensen frykter islamiseringen. De vil ta over. De vil ikke ta til seg norske verdier. De passer på at ungene ikke skal bli for norske. Islamiseringen er dette marerittet der «det norske» blir borte. For muslimene har ikke tenkt å bli protestanter. De tror mer på Allah enn nordmenn tror på Gud.  

En pussighet i debatten om behovet for å verne norsk kultur mot utenlandsk påvirkning er at den er reist av Fremskrittspartiet. Det var derfra forslaget kom om å bygge om Nationaltheatret til kasino, kutte støtteordningene til norske kunstnerne og nedlegge Norsk Kulturråd. Men nå vil de berge norsk kultur etter presset fra de fremmede.

La meg minne om hva vi selv har stått for, og kalt norske verdier. Samboerskap, som vi tar for gitt, var straffbart fram til 1972. Det var også homofili. Jesuitter, altså slike som pave Frans, hadde inntil 1956 ikke adgang til Norge. I grunnloven hadde heller ikke jøder adgang, og det tok oss hundre år å innvilge stemmerett for kvinner. 

Vi skal heller ikke glemme at mange mannssjåvinistiske oppfatninger og reaksjonære holdninger som nye landsmenn har bragt hit; dem hadde vi selv til langt ut på sekstitallet.

Men hva er norsk kultur? Nesten intet av det vi holder som norsk er fra Norge. Det er kommet til oss utenfra. Vi har aldri vært for oss selv. Bunaden fikk vi fra Tyskland, hovedmotivet i rosemalingen er akantusblomsten fra Nord-Afrika. Den slynger seg rundt boller og fat. Selbuvottenes motiv kommer fra India. Grunnloven ble til etter den franske revolusjon. Der ligger inspirasjonen og ideen, teksten og tanken. Bokstavene fikk vi fra latinske land, vi risser ikke runer. Algebraen kom fra Jemen, de løste ligninger mens vi drakk mjød. De ga oss også den norskeste av alle drikker, kaffen. Anorakken er grønlandsk, kiosken og yoghurten kommer fra Tyrkia, tomaten fra Mexico. Pyjamasen er fra India. Vi danser tyrolervals og brasiliansk samba og til nød argentinsk tango, men det ser veldig norsk ut. Ja, selv nasjonalsymbolet, løven, er fra utlandet. Det har aldri vært løver i Norge. Vi kunne jo valgt elgen.

Alt dette har vi tatt til oss, vridd og vrengt på det, og gjort det norsk. Nå er vi inne i en ny epoke, med impulser fra nye landsmenn. De står omtalt i avisene, men knapt som annet enn nye samfunnsproblemer. Men skulle vi heller sett etter hva de kan berike oss med? Jeg kjenner dem, for jeg bor der de bor. De har en arbeidsbegeistring som er oss ukjent. De har et familiesamhold vi kunne trengt litt av. De setter krav til ungene sine om lekser foran underholdning. De er vant til en disiplin våre unger ikke hadde tatt skade av. De gangene jeg ser en positivt ladet reportasje om innvandrere, handler det om at de er blitt norske, at de har tilpasset seg og lagt sin kultur og raritet til side. Jeg savner oppmerksomhet om det de faktisk tilfører vårt samfunn, ut over karry og hvitløk: Det buldrende sosiale livet, den levende musikken, umiddelbarheten i gatespråket. Alt dette de ikke tør slippe løs, av hensyn til en kritisk omverden de vet ser ned på alt som er deres. Kanskje er det derfor at muslimske kvinnelige studenter har tatt på seg skautet, i ren trass og frigjøring fra vårt krav om de må bli som oss.

For det er dette som provoserer noen, annerledesheten. De andre skikkene, de andre meningene. Vi har jo levd alene her oppe, og ikke vært vant til å ha andre innpå oss. Det mangfold vi kan sjarmeres over i New York og London, vil noen gjerne slippe her. 

Men det finnes ikke lenger utviklede land hvor det bare bor en rase. Det er en smertefull prosess. Særlig for oss som trives best hjemme. Bare regnbuenasjoner er siviliserte. For hør på dette: 

Om halvannen måned går det ut et rundskriv fra skolene i Gamlebyen i Oslo til foreldrene om den årlige julegudstjenesten som Grønland kirke inviterer til. Dit går nesten all, og de fleste av dem er muslimer. Det er imamens sønn som leser juleevangeliet, det finnes i to utgaver, Bibelens og Koranens. Der, i kirken, skal de synge alle julesangene og de skal ha julespill med Josef og Maria. De har vært hjemme i skapet og funnet helt autentiske plagg. Jesus er ingen fremmed, forteller mødrene meg, der de sitter på bakerste benk og tørker tårene. Han er en av profetene. 

Flyktning. Det har vært selve hedersordet i Norge. Det var dem som dro til Sverige under krigen med fare for eget liv. Det var dem som i armod over hele Europa ble hjemløse under krigen, og de vi så bilder av i avisene. De fylte våre hjerter, og vi hadde denne lange historien med Fridtjof Nansen som utstøtte et eget pass til 400.000 statsløse i mellomkrigstida. Willy Brandt var vår fornemste flyktning under krigen og vi ga ham et norsk pass, og noe senere: Nobels fredspris..

Hvor kom denne norske omsorgen for flyktninger fra? Hvorfor er Norge blitt en humanitær stormakt i verden? Det går en lang historie bakover, og den ender i juleevangeliet. Det er Jesus-barnet selv som blir flyktning. Foreldrene rømmer til Egypt for å bringes i sikkerhet for en konge som vil drepe alle guttebarn, for derved å ta livet av den av dem som skulle bli en konge. De historiene og fortellingene den samme flyktningen forteller i sitt korte liv, bærer preg av de erfaringene han fikk som tidlig flyktning. Vis gjestfrihet. Hold er åpen dør. Dekk bord for andre. Gi nattely. 

Det har ligget tungt over oss i to tusen år. Du trenger ikke å være opplyst eller from for å skjønne Jesu ord i Bergprekenen:

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.

Så kommer livsoppdraget på rekke og rad, for hva det er å være et gagns menneske. Han bruker seg selv:

For jeg var sulten, og dere ga meg mat.
 Jeg var tørst, og dere ga meg drikke.
 Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.
 Jeg var uten klær, og dere kledde meg.
 Jeg var syk, og dere så til meg.

Og så oppsummerer han det slik:

Alt dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg.

Der plantes vår menneskelighet, med respekt og ansvar for de svake, de syke, de forfulgte. Eller med andre ord:
Der får vi ansvaret for flyktningen. 

Så har han og hun vandret gjennom verdenshistorien. Flyktningen har rømt fra kriger og despoti, fra galskap og ondskap, og fått sitt navn skrevet inn i Røde Kors` charter, flyktningkonvensjonen, folkeretten og FNs menneskerettigheter. Vi har sikret dem. Vi har lovet dem alt vi setter høyt.

 

Hvordan gikk det forresten med tibetanerbarna på Gjøvik? De ble som skjevøyne nordmenn. Noen dro hjem, andre ble værende. Stiftet familie og forteller barnebarna om da de kom med danskebåten.

Ungarske Peter fra Budapest, som fikk julegaver i romjula i 1956, tok etter hvert artium. Så ble det studier på Blindern og eksamen i samfunnsøkonomi. Han endte som administrerende direktør i Huseiernes Landsforbund. Du har sikkert hørt om Peter ... Batta.

Og de to ungene som pakka inn julepresangene igjen og sendte dem til flyktningene i Kristiansand? 

Det var broren min og jeg.