Framover. Sammen for Europa

Kjære landsmøte! 

I februar 2022 nærmet russiske stridsvogner seg Ukrainas hovedstad, Kyiv.  

Ukraina vil falle i løpet av noen dager, sa ekspertene. 

I hovedstaden satt president Volodymyr Zelenskyj. Han fikk tilbud om å evakuere. 

Men Zelenskyj svarte: «Kampen er her. Jeg trenger ammunisjon, ikke skyss.» 

Kampen pågår fremdeles. Ukraina og Zelenskyj trenger fortsatt mer ammunisjon. 

Zelenskyj er vår mann, og vi har ryggen hans.

 

Et halvår senere var vi samlet til Venstres landsmøte. Der fikk vi besøk av Kira Rudik. Det tror jeg mange av dere husker veldig godt. 

Hun representerer Venstres søsterparti i det ukrainske parlamentet. 

Talen hennes til oss er noe av det sterkeste jeg har opplevd.  

I over tre år har Ukraina vært i krig, med så mye lidelse, så mye sorg og så mye personlig heltemot.

Jeg er uendelig takknemlig for den kampen Kira og det ukrainske folket kjemper, og jeg er stolt av å kunne si at hun besøker oss igjen i denne helga, og vil komme til vårt landsmøte i morgen. 

---

For en uke siden møtte Zelensky USAs president på det ovale kontor i Det hvite hus. 

Det ble et skammelig, mørkt og deprimerende møte. 

Presidenten i USA kom med et verbalt angrep på en alliert. Sannsynligvis fordi Trump i nær framtid vil inngå en avtale med en russisk diktator.  

På tirsdag kom nyheten om at Trump setter all militær støtte til Ukraina på pause. 

Det som for få måneder siden var helt usannsynlig, har blitt den nye virkeligheten. 

President Trump har gjort russiske talepunkter om Ukraina-krigen til sine egne. Avstanden over Atlanterhavet øker hver eneste dag. 

Å kutte de sikkerhetspolitiske båndene til USA er det likevel ingen som bør ønske. 

Det ønsker heller ikke Venstre. 

Realpolitisk trenger vi fortsatt USA i forsvaret av både Ukraina og Europa. 

Men samtidig, å basere seg på at Trump-administrasjonen skal ivareta våre europeiske sikkerhetsinteresser, er en naiv tanke. 

Derfor har ikke vi og resten av Europa et annet valg enn å stille opp med mer. Langt mer. 

Sånn at Ukraina kan fortsette sin heroiske forsvarskamp for frihet. 

Vi må gi dem den tyngden og slagkraften som kreves for å stå imot et aggressivt og hensynsløst Russland.  

For dypest sett handler det om kampen mellom demokratiske og autoritære stater. 

Vi kan aldri akseptere at det forhandles fram en avtale om Ukraina uten at Ukraina selv er med i de forhandlingene.  

Vi kan aldri akseptere at det er et premiss for fred i Ukraina, at Ukraina ikke selv kan bestemme om de vil bli medlem av EU eller NATO. 

Vi kan aldri akseptere en dårlig fredsavtale som medfører at Putin får annektere ukrainske 
områder og kjøpe seg tid til å fylle opp egne våpenlagre. 

Det er en svært utrygg situasjon for Norge og Europa.  

Friheten har en høy pris, der vi bidrar med penger og våpen, men der ukrainerne bidrar med sine liv. 

Det de kjemper for i dag, er ikke bare sin egen suverenitet – det er også Europas fred og frihet.

Ukrainas kamp i dag, kan være vår kamp i morgen. 

Fred og frihet i Ukraina og Europa er avhengig av europeisk handlekraft.  

Norge har både finansielle muskler og en våpenindustri til å vise vei.  

Norge har tjent flere tusen milliarder kroner som konsekvens av krigen i Ukraina. 

Da er det direkte umoralsk å ikke gjøre mer for å hjelpe Ukraina. 

Og det er direkte pinlig at Norge lenge helt fram til i går, var dårligst i Norden når det gjelder støtte til Ukraina. 

Vi må gjøre det vi kan. 

Og det Norge og Europa kan gjøre nå, er å øke den militære støtten til Ukraina betydelig. 

Derfor var det helt nødvendig at alle partiene på Stortinget ble enige om å øke den norske støtten til Ukraina med 50 mrd. kroner. 

Det betyr en vesentlig opptrapping av norsk støtte til Ukraina. 

Ukraina trenger pengene raskt, slik at de kan slå tilbake. 

Særlig nå som Trump har satt våpenstøtte på pause og også kuttet deling av viktig etterretningsinformasjon, er det nødvendig at Europa og Norge øker støtten.

De neste ukene og månedene kan bli helt avgjørende for Ukraina.

Derfor er beskjeden fra Venstres landsmøte er denne: 

Slava Ukraini! 

---  

Kjære landsmøte, 

Vi er i en skjebnetid for Norge og Europa, og da har vi ikke tid til å nøle. 

For når USA graver seg stadig lengre ned i gjørma, trenger verden at noen andre stiller opp for verdiene vi tror på.   

For hva er det dette handler om? 

Det er lett å tenke at dette handler om en kamp om territorier, eller en kamp om naturressurser.

Men det er også en kamp om verdier. 

Dypest sett handler det om retten til å leve frie liv. 

Til å elske den du vil. Til å tro på det du vil. Til å være den du vil. 

Det handler om kamp for demokrati, rettsstat, likestilling og menneskeverd. 

Retten til å være annerledes og bli respektert for det. 

Det Trump, Putin, Orbán og andre av samme slag står for er en frihet for noen få, på bekostning av mange andre. På bekostning av kvinner. Homofile. Mennesker med funksjonsnedsettelser. Minoriteter. 

Alt det vi som liberalt parti kjemper for hver eneste dag.   

EUs utenrikssjef, vår partifelle Kaja Kallas, har sagt at Europa må ta rollen som leder av den frie verden. 

Det har hun helt rett i. 

Men for å klare det, trenger vi en ny generasjon ledere. 

Både ute i Europa, men også i Norge. Ledere som faktisk vil lede.  

Ledere som ikke bare vil opprettholde forholdet vårt til Europa og EU, men som aktivt styrker det. 

Ledere som ikke stadig minner seg selv på at de har tapt to folkeavstemninger, for tretti og femti år siden, og derfor ikke orker tanken på å gå i gang med en tredje.  

Selv om både verden og EU har endret seg kraftig fra 1994. Ja, faktisk bare fra 2024.  

Vi trenger en ny generasjon ledere som står opp for liberale verdier og som viser solidaritet, både nasjonalt og internasjonalt. 

Som ikke sitter stille og ser på at det liberale demokratiets grunnvoller bygges ned dag for dag.  

En ny generasjon ledere som ikke fremstår maktesløse mot det som nå utspiller seg, men som bruker den makten og den kraften vi har til å ta til motmæle. 

Til å stå opp mot demokratiets motstandere, uansett om de sitter i Kreml, i Beijing eller til og med i Washington D.C.  

Vi trenger en ny generasjon ledere som gir håp og tro i en krevende tid. Som tar verden framover. 

--- 

Kjære landsmøte, 

Akkurat nå framstår Danmarks statsminister Mette Fredriksen som en av de fremste og modigste politiske lederne i Europa. 

Hun går foran, tar ledelse og er krystallklar på hva som ikke kan aksepteres og hva som må gjøres. I Europa og i Danmark.  

Våren 2023 fikk hun det danske folk til valgurnene for å avgjøre om Danmark skulle gå inn i EUs felles utenriks- og forsvarspolitikk.  

Det sa flertallet ja til. Fordi de så at det var viktig, og fordi lederne deres overbeviste dem om at det var riktig.  

De siste månedene har Mette Fredriksen vært like tydelig på at alle de drøye utspillene fra president Donald Trump må besvares eller avvises med en felles europeisk stemme, og at Europa må bidra mer dersom USA trekker seg unna.

I motsetning til den norske regjeringen, har Danmarks ledere hele tiden gått i front for å levere økonomisk og militær støtte til Ukraina. 

Nå har de også lagt fram en tydelig plan for hva de skal gjøre i sitt eget land for å tilpasse seg en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. 

Mette Fredriksen vil både ruste opp Danmark og Europa. 

Det er også mitt svar. Vi må både ruste opp Norge og Europa. Og vi må gjøre det sammen. 

For å møte nye sikkerhetspolitiske utfordringer og for å hjelpe Ukraina. 

Det er ikke enten eller.  Vi kan ikke vente og se. 

Vi kan håpe på det beste, men vi må forberede oss på det verste. 

Norge nå ruste opp vår beredskap og vårt forsvar langt raskere enn i dag. 

Vi må produsere mer ammunisjon, fylle lagrene og skaffe reservedeler. 

Vi må kjøpe nytt utstyr. Vi må rekruttere flere folk. 

Vi må sikre den sivile infrastrukturen som strøm, vannforsyning, brann, helse og andre kritiske samfunnsfunksjoner, og gjøre dem mer robuste. 

Vi må ta ansvar for egen sikkerhet. 

Derfor foreslår Venstre å gjøre som Danmark. 

Ruste opp Norges forsvarsevne ut over forsvarsforliket. 

For det vi trenger nå, er ikke bare en langtidsplan. 

Vi må ha en akuttplan for forsvaret av Norge. 

Vi må bruke betydelig mer penger på å kjøpe inn forsvarsmateriell både i år og neste år, til en mye raskere opprustning av det norske forsvaret enn det langtidsplanen legger opp til. 

Midt i den største krisen i Europa siden andre verdenskrig, kan vi ikke sette oss i den situasjonen at det norske forsvaret må velge mellom øving eller ammunisjon,

Vi må øke støtten til Ukraina raskt og kraftig. 

Derfor var det viktig for meg å si følgende til Støre og Stoltenberg i går: 

Venstre forventer at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget raskt, dersom det blir behov for ytterligere økt støtte til Ukraina. 

50 mrd. kroner er bra, men det er ikke sikkert at det er nok.

Der hvor regjeringen sier det riktige, mangler det for ofte på handling. 

Og det er handling, ikke flere riktige ord vi trenger nå.

Vi trenger en regjering som faktisk tar initiativ, ikke opptrer som haleheng.

For i tre år har Støres svar vært det samme når vi har foreslått å ta store, viktige grep eller debatter om store, viktige temaer:   

«Det er ikke tid for å ta den debatten nå».  

Det har han sagt om våpenstøtte til Ukraina, om økt økonomisk støtte til Ukraina, om stridsvogner til Ukraina, om kampfly til Ukraina og nå sist om norske soldater til Ukraina. 

Det er bare en måned siden han mente at det ikke var behov for økt støtte til Ukraina.

--- 

Kjære landsmøte

Det er fullt mulig å ha en regjering som er handlekraftig. Også i en urolig internasjonal situasjon. 

Derfor vil jeg ta dere med 26 år tilbake i tid. 

Til våren 1999. 

Norske militære styrker var en del av en felles NATO-operasjon i daværende Jugoslavia for å få slutt på det serbiske regimets overgrep i Kosovo. 

Den interne krigen i Jugoslavia førte til en enorm flyktningstrøm. 

Makedonia var i ferd med å bryte sammen på grunn av antall flyktninger. FNs Høykommissær for flyktninger ba om at det ble opprettet en luftbro for å lette på trykket. Men Europa var handlingslammet.  

Ingen ville ta lederskap eller ansvar. 

Helt til den norske regjeringen, med daværende justisminister Odd Einar Dørum, skar gjennom og slo fast at Norge oppretter en luftbro til Makedonia og tar 6 000 flyktninger til Norge. 

Det førte til at andre land kom etter.

Hvorfor sier jeg dette? 

Jo for å vise at det er mulig for en regjering å vise handlekraft.  Og for Norge til å gå foran. 

For å vise at det er mulig å være den som tar initiativ og gjør det som er rett.  

Slik Venstre og Odd Einar Dørum gjorde våren 1999. 

---

Kjære landsmøte. Ingen vet hvordan verden kommer til å se ut de neste ukene, månedene og årene.  Akkurat nå ser det ikke spesielt lyst ut.

Vi kan ikke kontrollere hva andre gjør. Men vi har kontroll på hva vi selv gjør, hva vi selv sier og ikke minst hvilket verdigrunnlag vi har. 

For meg er det veldig klart: 

Vi må samle, ikke splitte. 

Vi må bygge opp, ikke rive ned. 

Vi må framover. Fordi vi er sterkere sammen.  

Ikke bare si at vi skal samarbeide mer. Men faktisk gjøre det. 

Lærdommen av krigen i Ukraina er at Europa får til mye når vi står sammen. 

Norge kan ikke lenger stå på utsiden og håpe at EU tar ansvar for oss. 

Vi må ta del i de beslutningene som former vår framtid.  

Norge må bli medlem av EU. 

Fordi EU er det mest sikre og stabile i en uoversiktlig og urolig verden.  

Fordi EU sikrer fred, demokrati og stabilitet i stadig flere land.  

Fordi EU er en pådriver i viktige spørsmål som klima, energi og natur.  

Og fordi EU er bra for Norge.

Vi har nå vært gjennom 30 år som B-medlem i EU gjennom EØS-avtalen. 

For nesten alle praktiske formål er vi medlem av EU. 

Vi overlater bare til de andre europeerne å bestemme lovene og politikken som påvirker oss.  

Jeg mener tiden er overmoden for å slutte å stole på flaks og dyktige lobbyister. 

Norge må sitte ved bordet. 

---

Rett før jul fikk Island en ny regjering.  En regjering der Venstres søsterparti Viðreisn har utenriksministeren.

Den nye regjeringen har sagt at de vil avholde en folkeavstemning om å søke EU-medlemskap innen 2027. 

Jeg er veldig glad på Islands vegne. Men jeg blir også litt bekymret. For Norge risikerer altså å bli det eneste nordiske landet som ikke er med i EU.  

Etter 2027 kan EØS-landene bestå av Norge og stormakten Liechtenstein.  

En hyggelig duo, for all del. Men det er kanskje ikke den duoen som får mest oppmerksomhet av EU. Det blir nok heller trioen USA, Russland og Kina.  

Kombinasjonen av et Islandsk EU-medlemskap og norske politikere som er mest opptatt av å være mot EU-direktiv, kan faktisk bety starten på slutten for EØS-avtalen.

I dagens situasjon vil det være dramatisk for Norge. Derfor er jeg rimelig oppgitt over at regjeringen mangler vilje til å utøve politisk lederskap.  

At vi har en statsminister som helt kategorisk avviser at vi skal ha en ny ​​EU-debatt.  

Ikke bare i år, men i hele neste stortingsperiode. Helt frem til 2029. 

Uansett hva som skjer, uansett hvordan Norge, Europa og verden endres, så sier Støre kategorisk nei.  

Ikke fordi han mener at norsk EU-medlemskap er feil.  Tvert imot, faktisk. Vi vet alle at Støre er EU-tilhenger. Men han sier nei fordi han frykter at en EU-debatt vil gi tapt oppslutning for Arbeiderpartiet.  

Og han sier nei fordi han er avhengig av partier som er dønn mot et europeisk samarbeid, for å ha et flertall i Stortinget. 

Dersom vi ikke nå – i denne urolige og alvorlige geopolitiske situasjonen – skal ha en debatt om Norges tilknytning til Europa – om norsk EU-medlemskap - når skal vi da ha den?  

Det virker nesten som om Jonas Gahr Støre har lokket med seg Erna Solberg og presset seg inn i verdens minste kommentatorboks, der de kommenterer verden utenfor med et slags skråblikk - i stedet for å prøve å påvirke den.

Til Jonas Gahr Støre, som aldri helt vet når det er tid for å ta en debatt.  Som er alt for inspirert av Reiulfs Steens gamle læresetning om «kanskje, kanskje ikke». 

Budskapet fra Venstres landsmøte er følgende: 

Tiden for en ny norsk EU-debatt er nå. 

Og Erna Solberg. Vi skal få dratt deg ut av kommentatorboksen. 

Venstre har vært et ja-parti siden 2020. 

Få trodde da at behovet for en ny EU-debatt skulle bli så akutt som det faktisk er nå. 

Vi har ingen tid å miste. 

Derfor er Venstres løfte klart: Tiden for en ny folkeavstemming om norsk EU-medlemskap er i neste stortingsperiode. 

---

Kjære landsmøte,  

Jeg mener Norge trenger tydeligere prioriteringer. Bedre løsninger. Mer Venstrepolitikk. 

Norge trenger et nytt flertall og en ny regjering med Venstre. En ansvarlig regjering som har vilje til å lede og ideer for framtiden.  

En regjering som ikke bare vil styre for styringens skyld, men som vil ta tak i de utfordringene vi står midt oppe i, og være med på å løse dem sammen.  

For vi må få kunnskapsnivået opp og mobbetallene i skolen ned, etter fire tapte år med Tonje Brenna og Kari Nessa Nordtun.  

Vi må få farten i den grønne omstillingen opp og klimautslippene ned, etter fire tapte år med Espen Barth Eide og Andreas Bjelland Eriksen.  

Vi må få innovasjon og omstillingsevnen vår opp, flukten av gründere, investorer og kapital ned, etter fire tapte år med Jonas Gahr Støre og Jan Christian Vestre.  

Og vi må ta mye bedre vare på naturen vår, ikke fortsette å bygge den ned slik Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort de fire siste årene.  

Når verden er urolig, må vi gjøre de store og riktige valgene for vårt eget land. 

--- 

Kjære landsmøte, 

Jeg har snakket om de store grepene vi må gjøre med forsvaret av Norge, med støtten til Ukraina og med forholdet vårt til Europa. 

Men vi vet at nasjonal sikkerhet og trygghet ikke bare handler om kuler og krutt. 

Det handler om mye mer, som akkurat nå kommer i bakgrunnen, men som ikke mister sin betydning eller relevans. 

En av de tingene vi må gjøre, er å bygge opp en kunnskapsberedskap. Vi vet at kunnskap og en god skole er den beste investeringen vi kan gjøre mot desinformasjon, mot påvirkning og populisme og fake news. 

Vi vet ikke hva morgendagen bringer, men vi vet at kunnskap er deler av eller hele svaret.  

Så vet vi også at en sterk økonomi gjør oss langt mindre sårbar for ytre press, og gir oss handlingsrom og makt i møte med stormakter. 

Det er derfor EU nå girer om og kobler økt konkurransekraft helt naturlig sammen med økt sikkerhet. 

Og så mener jeg at det å hindre utenforskap aldri har vært viktigere. 

Folk som ikke opplever at de har reelle muligheter til å lykkes i sine liv, vil med god grunn ha mindre tillit til oss. Utenforskap og for store forskjeller gir grobunn for misnøye.

Det gir rom for at nasjonalistiske populister kan splitte befolkningen for å øke sin egen oppslutning. 

Derfor er investeringer i å forhindre utenforskap også en investering i trygghet.

Og sist, men ikke minst: 

Klimaproblemet forsvinner selvfølgelig ikke selv om USA trekker seg fra Parisavtalen. 

Klimaproblemene forsterkes. 

Og det er en utrolig dårlig idé å prioritere ned klima, for å prioritere opp sikkerhet og beredskap.

Klimapolitikk er i aller høyeste grad sikkerhetspolitikk. 

Allerede i dag har vi økte konflikter på grunn av kampen om ressurser, om vann, om mat. 

Sikkerhetsutfordringene øker dersom vi ikke gjennomfører en offensiv klimapolitikk

Derfor må vi ta på oss ledertrøya i klimasaken, og vise at det som virker umulig i dag, faktisk er mulig i morgen. 

De siste årene har vært en krise for klimaet og naturen. 

2024 var det varmeste året som noen gang er registrert, og det første året hvor den globale temperaturen økte med 1,5 grader.  

2024 var året da ekstremvær virkelig begynte å ramme veldig mange mennesker veldig hardt. 

Men 2024 var også året da en rekke norske investeringer i fornybar energi ble lagt på is.  

Vi har en regjering som lovet at klima og natur skulle være rammene for all politikk.  

Det viser seg at det var en politisk bløff, et løfte uten innhold. 

Det ble heller sånn at klima og natur ble rammet av all annen politikk. 

Vi har en regjering som for lengst har gitt opp klimamålene, og som har abdisert helt når det gjelder natur.  

Arbeiderpartiet kunne fått flertall sammen med oss for en mer ambisiøs politikk når det gjelder klima og natur, men har aktivt valgt det bort. 

I stedet fikk de flertall for å gjøre absolutt ingenting sammen med Senterpartiet og Frp da Stortinget nylig behandlet Naturmangfoldsmeldingen. 

Vi har en regjering som har valgt å lyse ut 59 nye oljelisenser. Igjen med støtte fra Senterpartiet og Frp. 

Vi har en regjering som vil ha mindre kraftutveksling med Europa, og med det presser fram unødvendig nedbygging av natur i Norge for å gi oss den energiberedskapen vi trenger. 

Og som på toppen av det hele åpner opp verna vassdrag for ny kraftproduksjon.  

Vi lever i en opplyst tid. Vi vet hva som skjer når naturen forsvinner og temperaturen stiger. 

Likevel taper naturen viktige kamper hver dag. 

Det er urovekkende, og det er tankevekkende. 

Og det er alt annet enn politisk lederskap. 

For hva gjør regjeringen når de ikke når klimamålene? 

Da lanserer de at de skal lansere enda ett nytt klimamål uten å komme med tiltak for å nå det, og skyver dermed sitt eget behov for handling enda noen år lenger fram i tid. Uten ny politikk. Uten et eneste nytt tiltak. 

Og skal vi tro avtroppende direktør i Miljødirektoratet, Ellen Hambro, ligger det nye målet an til å bli et brudd på Paris-avtalen. Hun kaller det “hårreisende”. Det er et ganske sterkt ord fra en nøktern byråkrat.

Regjeringen har faktisk ikke levert ett substansielt nytt tiltak for å få ned klimautslippene i løpet av snart fire år. 

I stedet har de gått bort fra eller kuttet i de tiltakene som var i den klimaplanen som Venstre og Sveinung Rotevatn som klimaminister la fram for fire år siden.   

Fire år uten et miljøparti i regjering har vist oss hvor avgjørende det er at noen som faktisk tar kampen for klima og natur hver eneste dag, er med og styrer. Slik vi gjorde da vi satt i regjering.   

Slik vi fikk til med det politiske flertallet vi var en del av.  

Og slik vi skal få til igjen med et nytt flertall etter valget. 

Venstres løfte er krystallklart: Vi skal kutte utslipp for å nå klimamålene våre.  

---

Så er det jo lov til å gjøre det smart, og gjøre det på lag med folk og næringsliv. 

Og heldigvis har vi et næringsliv som er i full gang med den grønne omstillingen, selv uten særlig drahjelp fra regjeringen. Jeg har besøkt mange av disse bedriftene.  

Selskaper som ligger i front eller som har utviklet teknologiske løsninger som kutter utslipp eller sparer natur. Og som samtidig gir økt lønnsomhet. God klimapolitikk og god naturpolitikk er nemlig også god næringspolitikk. 

Det er dette vi skal ha mer av. Derfor trenger vi en ny regjering som får farten på det grønne skiftet opp, klimautslippene ned og som gjør det sammen med næringslivet. 

Det er sånn vi tar Norge framover. Sammen. 

--- 

Kjære landsmøte, 

Vi har en regjering som later som går som det suser i norsk næringsliv.  

Som på inn- og utpust påstår at det aldri har vært startet flere bedrifter og investert mer i norsk næringsliv. 

En regjering som vil ha oss til å tro at skatteskjerpelser på 30 milliarder kroner ikke har hatt noen som helst negativ effekt for norsk næringsliv. 

Det regjeringen har lykkes med, er å skape en investor- og kapitalflukt.  

Ut av Norge. Til Sverige og til Sveits.  

Dette er kapital og kunnskap som norsk næringsliv trenger. Og som vi som fellesskap trenger.  

Ikke bare fordi vi trenger skatteinntektene. Men fordi norsk eierskap i norske bedrifter er viktig for lokalsamfunn over hele landet og skaper lokale arbeidsplasser. 

Fordi innovative løsninger utviklet i norskeide bedrifter, bidrar til å styrke konkurransekraften i hele Norge. Og fordi vi trenger både produktene som skapes og kunnskapen den skapes med til å styrke beredskapen vår. 

For noen uker siden kom fasiten av regjeringens politikk: Det er full brems i antall nye bedrifter i Norge. I hele landet. Det er spesielt de minste bedriftene det blir færre av.   

Det nytter ikke å ha en næringsminister som stiller i et pressestunt på Gardermoen med en velkommen hjem-plakat, når hun ikke vil endre politikken en millimeter. 

Vi må ha en politikk som gjør at gründere, investorer og kapital kommer hjem igjen. Både de store og de mindre bedriftene våre trenger et nytt flertall. 

Men det er viktigst for de minste, og det er dem det er flest av. De er mer utsatt for sviktende inntekter og voksende utgifter enn industrigigantene. 

De trenger sårt en ny skattepolitikk som lar dem vokse. 

Norge trenger en ny næringspolitikk som fører til at det blir flere, ikke færre nye bedrifter i hele landet. 

Det at bedrifter går med overskudd, lykkes med å tjene penger på sin forretningsidé, er noe vi skal verdsette, ikke mistenkeliggjøre og motarbeide.  

Det er på tide de får en regjering som anerkjenner den viktige jobben de gjør.

Eller for å si det med et språk som Arbeiderpartiet forstår: 

Nå er det vanlige bedrifters tur. 

 ---

Kjære landsmøte, 

Vi bor i ett av verdens aller rikeste land. Likevel klarer vi ikke ta vare på alle som bor her på en anstendig og verdig måte.  

For mange opplever utenforskap. 

For mange opplever at de på ulikt vis ikke får hverdagen til å henge sammen. 

At de ikke får deltatt eller bidratt i fellesskapet, enten det er på skole, jobb eller fritidsaktiviteter.

Nesten 100 000 barn vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. 

Over 110 000 unge under 30 år står utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. 

Hver femte elev fullfører ikke skolen. 

Et vedvarende høyt sykefravær kombinert med manglende oppfølging under sykdom, fører til at mange blir varig utenfor arbeidslivet. 

I sum fører dette til et stort utenforskap som vi må gjøre noe med. 

Det er et stort problem for den enkelte som står utenfor, men det er også et problem for oss som samfunn.

Fordi vi også vet at utenforskap, følelsen av manglende tilhørighet, det å ikke bli sett, ofte er årsak til vold, rus, kriminalitet og hat.

Fremvekst av ytterliggående partier har ofte sin base i befolkningsgrupper som føler på utenforskap, å aldri bli prioritert eller ikke høre til. 

Det er ikke noen tvil om at mye av nøkkelen til å bekjempe utenforskap ligger i skole og i arbeid. 

Det å føle at du mestrer, at du trengs, og at du er del av et fellesskap, er viktig for oss mennesker. 

Derfor må flere fullføre skolen. 

Uten basiskunnskaper og fullført skolegang er veien inn i arbeidslivet mye lenger. 

Derfor må flere – og spesielt de 110 000 unge under 30 år – inn i arbeidslivet. 

Derfor må vi la det bli enklere å kombinere arbeid med ulike offentlige ytelser.

Derfor må vi ha en arbeidsmiljølov som senker terskelen for å komme inn i arbeidslivet. 

Derfor må det bli mer lønnsomt å jobbe.

 Særlig for de med middels eller lave inntekter. 

Derfor vil Venstre i neste stortingsperiode senke skatten på inntekt betydelig, og med minst 7 500 kroner for dem som tjener mellom 200 000 kroner og 750 000 kroner. 

Og derfor må vi gjennomføre et krafttak mot barnefattigdom. 

Et nytt flertall etter valget må sette seg som mål at antallet barn og unge som vokser opp i fattige familier skal halveres.  

Det er krevende, men det er heldigvis mulig. Vi trenger bare en politikk som prioriterer klarere og tydeligere. 

Dagens regjering prøvde seg litt. De satte ned et ekspertutvalg som skulle foreslå tiltak for å redusere antall barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt.  

Utvalget foreslo tre hovedgrep:  

Hvor mange av disse grepene tror dere er fulgt opp av regjeringen?  

Ingen. Ikke et eneste ett.  

Med et nytt flertall, vil Venstre sørge for at disse tiltakene blir gjennomført.  

Fordi vi vet at det er politikk som virker. 

---

Kjære landsmøte,  

Vi har noen virkelige store utfordringene i den norske skolen.   

For oss er dette store røde flagg. 

Det er dette som er de store utfordringene i skolen, og hvor regjeringen har få, om noen gode svar.

For vi vet at kunnskap er svaret, nesten uansett hva spørsmålet måtte være. 

Kunnskap er viktig for elevene. For bedriftene. For samfunnet.

I en tid der det er stadig vanskeligere å skille mellom hva som er riktig og feil, hva som er falske nyheter, falsk propaganda og hva som er virkelighet, er det enda viktigere at vi lærer våre barn helt grunnleggende ferdigheter. 

Nettopp for å kunne navigere i en stadig mer kompleks verden. 

Det er ingen fellesskap som er viktigere for ungene våre enn skolen. 

Og skolen spiller en enda viktigere rolle som fellesskapsarena i urolige tider. 

---

Jeg har lyst til å fortelle dere om Renate Nilsen, som er kontaktlærer for en førsteklasse i Trondheim. 

Hun opplever at arbeidsmengden har est ut siden hun startet som kontaktlærer for bare seks år siden.  Men hun har bare én time i uka som hun kan bruke til å følge opp det ansvaret det er å være kontaktlærer. 

Til å snakke med foreldre, sikre at elevene får tilpassa opplæring, gi dem den oppfølginga de trenger. 

En time! 

Det hun ønsker seg er én time til. Det ville gjort en stor forskjell. Det er akkurat det Venstre også har foreslått. Og som stortingsflertallet har stemt ned. Selv om vi vet at det virker. 

Hva skjer når den ellers så handlekraftige Kari Nessa Nordtun blir bedt om å svare på ønske fra Renate Nilsen og andre kontaktlærere? 

Det er ikke mitt ansvar, sier hun.   

Hun sier, sitat, «Rammene for kontaktlærere fastsettes i dag gjennom arbeidsavtalen for lærere, og forhandles mellom partene i sektoren». Sitat slutt. 

Akkurat som om partene i sektoren ikke trenger å forholde seg til størrelsen på budsjettene.  

Dette handler om politiske prioriteringer, ikke byråkratiske irrganger. 

Det er mulig å prioritere mer tid til kontaktlærere. Det er et spørsmål om politisk vilje.  

Den har Venstre. 

Den viktige forutsetningen for å lære hele livet og forstå samfunnet vi lever i, er å kunne lese, skrive og regne. 

Derfor er Venstres viktigste prioritet i skolepolitikken de kommende årene et kvalitetsløft i skolen som gjør at alle barn har disse grunnleggende ferdighetene. 

Skal vi lykkes må lærerne få mer tid til både undervisning og til å følge opp hver enkelt elev. 

Det må blir ro i klasserommet. Da må lærernes autoritet styrkes. 

Det er læreren som er nøkkelen. Motiverende og motiverte lærere med tid, er hele nøkkelen til at barn skal lære.  

Jeg tipper alle her i salen husker minst én lærer som bidro til at du lærte noe ekstra, at du knakk koden – enten det var lesing, skriving, regning eller andre fag.  

Men skal vi lykkes, kan vi ikke gjøre som denne regjeringen, og fjerne krav til å ta lærerutdanning eller å jobbe som lærer. 

Det er ikke slik vi løser utfordringene i skolen.  

Vi trenger flere lærere, men det må vi få til ved å gi flere av de beste lyst til å bli lærere, ikke ved å senke kravene så mye at alle kan bli det.  

Det er hundre tusen lærere i norsk skole. Vi må jobbe sammen for å løse de store utfordringene. 

For det er sånn vi tar Norge framover. Sammen.  

Derfor er mitt budskap til norske lærere er dette:

Takk for den fantastiske jobben dere gjør.

Jeg lover å gi dere mer tid og tillit. 

Jeg lover at dere skal få være den læreren dere ønsker og drømmer om å være.

For det trenger og fortjener barna våre.

--- 

Kjære landsmøte, 

2025 er valgår i Norge. 

2025 er et skjebneår for Europa. Og de to tingene henger sammen.  

Hva vi velger til høsten, hvilket storting velgerne setter sammen, vil være avgjørende for vår framtid.  

Norge kan velge nasjonalisme. Populisme. Kulturkrig. De lettvinte løsningene.  

Skru av verden utenfor og håpe det går bra med oss. Fortrenge at vår velferd faktisk avhenger av at det går bra i landene rundt oss.  

Vi kan fortsette å tenke at det ikke er noen sammenheng mellom hva vi tjener økonomisk på en krig på vårt kontinent, og hva vi bidrar med for å få slutt på den samme krigen.  

Vi kan fortsette i troen på at «det har alltid gått så bra med Norge, så vi trenger ikke knytte oss tettere til resten av Europa». 

Vi kan det.  

Men jeg vil ikke det. Vi vil ikke det.  

Jeg vil at Norge skal velge å ta kampen for liberale verdier, og stå opp for ansvarlighet og antipopulisme. For mer samarbeid, mer demokrati og mer ansvar for verden utenfor vår egen stuedør.  

For meg er det ikke tvil om hva vi må velge. Og hva vi må gjøre.  

Derfor trenger Norge en regjering som vil lede. Som har en klar visjon på hvor vi vil og hva vi skal gjøre.  

For nå er Norge nødt til å gjøre mer.  

--- 

Det er i krevende tider vi trenger politiske partier med vilje til å ta ansvar. 

Det er i krevende tider vi trenger politikere som vil lede.  

Det er i krevende tider vi trenger å stå opp for grunnleggende liberale verdier. 

Særlig når de er under angrep fra uventet hold.  

Det er i krevende tider vi må gå framover og holde sammen.  

--- 

Det er 185 dager til valglokalene stenger.  

De dagene skal vi bruke godt.  

For vi i Venstre vet at vi kan bedre enn det Støre-regjeringen har vist de siste årene.    

Norge trenger et nytt flertall og en ny regjering med Venstre.  

For å ta Norge framover og sammen gi folk både mer frihet og trygghet. 

Jeg sier ikke at det blir lett, men det er mulig.  

Og Venstre kommer aldri til å la være å ta ansvar fordi det er vanskelige tider.  

Eller som Venstres tidligere leder Trine Skei Grande – som sitter i salen – pleier å si:  

Alt som er viktig, er vanskelig. Det vanskelige har aldri vært viktigere og mer nødvendig enn det er nå.   

Eller som en annen tidligere Venstre-leder, den aller første, en gang sa: 

Vi lever i en ny tid, det er en ny kamp, men vi er med.  

Godt landsmøte.