Vi skal gjenreise landet

Skal vi se oss tilbake ved årsskiftet, er det riktigst å stanse ved frigjøringsdagen. Årets første måneder hører naturlig sammen med denfemårs-perioden Norge var okkupert.

Landet vårt har vært fritt i knapt åtte måneder. Det er rimelig å spørrehvordan vi har klart denne første perioden i overgangen fra krig til fred. En slik omstilling er ikke lett, og historien har mange eksempler på atfolk kan ha vanskeligere for å vinne freden enn krigen.

Når vi nå ser tilbake på disse åtte månedene, er det selvsagt lett å pekepå feil og unnlatelsessynder. Her får regjeringen ta sin del av ansvaret,som offentlige institusjoner og private får ta sin del, men det tjener ikketil noe å fortape seg i kritikk, og framfor alt vil det være galt om misnøyenog surheten skulle ta overhånd. «Sint, men ikke sur», skrev enOslo-avis for noen dager siden, og det er riktig. Det kan virke stimulerende å møte en mann som er rasende over begåtte feil og over sommelog rot, men den sure, humørløse og negative tar fra folk oppdriften ogarbeidslysten. Og la oss endelig ikke glemme alt det vi har grunn til åvære tilfreds med og takknemlig for, fordi det på så mange områder hargått bedre enn vi hadde rett til å håpe.

Til tross for at det på frigjøringsdagen var mer enn en halv millionutlendinger i landet, er det praktisk talt ikke løsnet et skudd.Henimot 400 000 tyskere er sendt ut av landet. De 30¿40 000 somennå er her, vil forhåpentligvis kunne sendes om ikke så lenge.

90 000 tidligere russiske krigsfanger og atskillige titusener av andrenasjonaliteter er for lengst i sine hjemland.

De russiske, amerikanske og britiske tropper som tok del i frigjøringsarbeidet, er reist. De norske tropper har også løst sine vanskeligeog ofte utakknemlige oppgaver i denne tiden på en utmerket måte. Viskylder våre allierte og våre egne militære avdelinger stor takk for deresinnsats.

Det har kommet store forsyninger til landet, og særlig matsituasjonener betydelig bedret i løpet av fredsmånedene.

Omstillingen fra krigs- og til fredsproduksjon, som så ofte har forårsaketstore vansker og atskillig sosial uro i mange land, er også gåttover forventning bra. De 100 000 som var i tysk arbeid er ført over iregulært arbeid, og de vanskelige forhold tatt i betraktning, har vi hattrelativt få arbeidsløse.

Vi har om lag 60 000 landssvikere, der er satt ut av all offentlig administrasjon.De verste av dem er arrestert, en del dømt, og farten i rettsoppgjøretvil øke nå da apparatet er bygd ut og i orden.

Mange fryktet med rette alvorlige motsetninger mellom utefront oghjemmefront. Også det har vi lykkelig unngått. Viljen til å stå sammenom løsningen av de store og nærliggende oppgaver ble skapt i krigensår, og har holdt også i etterkrigstiden. Alle politiske partier står sammenom det ¿ omfattende kommunestyrene og i den samlingsregjeringvi hadde, har det praktisk talt vært politiske fellesprogram, og i Stortinget, ikke vært partipolitisk strid. En har i denne tiden hos alle lag av folket sett så meget god vilje til forståelse av vanskene, så meget vilje tilpositiv og uegennyttig innsats for landet, at vi har all grunn til å gledeoss. Jeg kjenner ikke andre land som kan vise til noe tilsvarende, ognordmennene bør vite å verdsette betydningen av det.

Bortsett fra et par uheldige unntagelser har vi heller ikke hatt streikereller lockouter tross de usedvanlige vanskelige forhold. Det tjener bådearbeidsgiverne og arbeiderne og funksjonærene til all ære, og vitner omstor ansvarsfølelse overfor landet. Både økonomisk og sosialt har detlyktes for oss å skape stabile forhold.

Ser vi det hele i sammenheng, har vi så visst grunn til å være takknemlige.Men det betyr ikke at vi kan sette oss ned med hendene i fanget ogtro at alt er såre vel. Vi har lagt et godt grunnlag for det videre arbeid, og nå gjelder det å spytte i nevene og ta fatt. Oppgaven er utrolig storog tung, men ikke større enn den vi løste i krigens år. De som førte an i kampen for å vinne krigen, må også ta ledelsen i kampen for å vinnefreden. De sterke, de kloke og initiativrike og de uegennyttige, skal nåta ledelsen i kampen mot krigsskadene, mot fattigdommen og mot allsosial og annen urett.

Gjennom egen produksjon og forsyninger skal alle våre landsmennsnarest mulig skaffes nødvendig mat, klær og innbo. Luksusbetonteprodukter må komme i annen rekke.

Krigsherjede landsdeler skal gjenreises, og i løpet av fire år skal100 000 nye boliger bygges i krigsskadde strøk, og i andre byer og bygder,for å skaffe hus til de familier som i dag er uten boliger. Så snartStortinget har vedtatt finansieringsplanen, kan en ta fatt på arbeidet.Her må alle være med. Staten, kommunene og de private.Alle arbeidsføre kvinner og menn har rett og plikt til arbeid. Det erikke mangel på arbeidsoppgaver nå. Det må bli vår oppgave å organiserearbeidslivet slik at alle kommer i nyttig arbeid. Vi mangler fagarbeidere.De unge bør nytte de sjansene de har nå til å søke yrkeskurserfor å utdanne seg så de kan yte fullverdig arbeid i samband med gjenoppbyggingen. Pengesaneringen må gjennomføres så vi kan vinne over skaden somtyskerne påførte vårt pengevesen. I samsvar med fellesprogrammet harregjeringen satt ned et penge- og finansråd som skal ha til oppgave åsamordne, og å skape enhet i finans- og pengepolitikken.

Fordi alle er så mye fattigere enn de var før krigen, blir det vanskeligå regulere forholdene mellom de ulike næringsgrupper. Her vil Detøkonomiske samordningsrådet som har målsmenn fra de ulike næringsgrupperog fra arbeidsgiverne, få en viktig regulerende oppgave. Menogså innenfor de enkelte næringene er det påkrevd å kunne fordele denøkonomiske avkastningen mest mulig rettferdig. Her må en ikke et øyeblikkglemme at de lønnsmottagere som under hele krigen har arbeidetpå reduserte lønninger, har større vansker å stri med enn noen andre. Utgangspunktet må imidlertid være at lønnsspørsmålene må løses utenstreik eller lockout. Åpne arbeidskonflikter i gjenoppbyggingstiden vilkunne ødelegge alt. Her er det en garanti at de fagorganiserte arbeidereklarere enn før ser at spørsmålet om levestandarden ikke bare er etspørsmål om lønningenes høyde, men i like høy grad avgjøres av prisnivåetog av andre faktorer.

Vårt felles mål må være å bedre levestandarden. Det kan bare skje ved øket produksjon. Her skal produksjonsutvalgene og bransjeutvalgenemuliggjøre et samarbeid mellom alle dem som er knyttet til produksjonen,et samarbeid som må føre til en stadig øket produksjonsavkastning.Vitenskap og teknikk må anvendes i betydelig større utstrekningenn før. Følger vi denne veien, vil landet bli rikere, og det norske folketvil etter hvert få bedre og tryggere kår.

Under krigen lærte vi å sette større pris på landet vårt enn før. Hvorofte sa vi ikke at vi gjerne skulle leve beskjedent og stri hardt bare landetigjen ble vårt. Vi må ikke altfor fort glemme løftene vi ga i nødsårene.Vårt land har mange rike og store muligheter. Setter vi evner og krefterinn i felles tak, vil Norge hurtigere enn vi i dag tror komme over vanskene.

Vår generasjon vil få en stor plass i Norges historie. Innsatsen i krigsårenevil gi styrke og nasjonal reisning til generasjoner etter oss. Denførste vanskelige overgangen fra krig til fred har vi løst på en stort setttilfredsstillende måte. Det som blir avgjørende for landets og folketsnærmeste fremtid står tilbake.

I året vi nå er gått inn i, skal det vise seg om vi har styrke og kraft tilå reise det Norge som ennå ligger i ruiner. Nå skal solidariteten mellomlandsdelene og mellom de ulike befolkningsgruppene stå sin prøve, nåskal det vise seg om kjærligheten til fedrelandet kan gi oss kraft til å forsakematerielle goder så lenge det er nødvendig, og til å sette våre besteevner og krefter inn i arbeidet for å bygge landet.

Året 1946 blir på mange måter avgjørende. Vi må fortsatt ha lov til åtro det beste om vårt folk. Og så tar vi trøstig fatt på å bygge vårt land.